Agitation Free – Malesch (Vertigo LP, 1972)

1) You Play For Us Today; 2) Sahara City, 3) Ala Tul; 4) Pulse; 5) Khan El Khalili; 6) Malesch; 7) Rucksturz

I 1967 bestemte de unge tyske musikerne Lutz Ulbrich og Michael Gunther seg for å starte band sammen. De hadde inntil da spilt i hvert sitt orkester, uten at det skjedde all verden for noen av dem. Verden skal være lykkelig for at disse to slo sine pjalter sammen, for ut av dette samarbeidet kom det mye sterk musikk.

Ulbrich og Gunther fikk med seg flere musikere, og en kort periode opererte de under navnet Agitation, før de etter hvert fant frem til Agitation Free. Agitation Free var kjent for sceneshowet sitt, der de etter sigende var den første gruppa i Vest-Tyskland som hadde et multimedia-show bak seg da de spilte konserter. Oppsettet var mye likt det Pink Floyd drev med på samme tid, og der engelskmennene ble husband på UFO-Club i London, ble Agitation Free det samme i Berlins sagnomsuste klubb Zodiac. På Zodiac opptrådte også andre band, som Tangerine Dream og Kluster. Agitation Free delte ellers scene med andre viktige krautrockere, som Curly Curl, Amon Duul II og ekteparet Paul og Limpe Fuchs.

Agitation Free delte inspirasjonskilder, eksperimentvilje og improvisasjonsevne med de nevnte artistene, men skulle etter hvert utvikle et helt eget lydbilde. Gruppa blandet feltopptak, psykedelia, elektronisk musikk og etno-impulser fra Midt-Østen og Afrika, til en særegen musikalsk miks. Gruppa var svært påvirket av sin mentor og inspirator Thomas Kessel, en sveitsisk avantgarde-komponist, som blant annet sørget for at Agitation Free fikk øve på musikkkonservatoriet i Wilmsdorf.

Etter diverse skift av medlemmer ble det ro over begivenhetene på sensommeren 1971. Besetningen med Ulbrich (gitar), Gunther (bass), Jorg Schwenke (gitar), Michael Hoenig (elektronikk, keyboards) og Burghard Rausch (trommer) dro så på en usedvanlig turne til Jordan, Libanon, Egypt og Hellas. Turneen var sponset av Goethe-instituttet (det var tider!) og på turneen foretok Hoenig feltopptak av dagligliv og opptak av musikere de traff på reisen. Han sørget også for å gjøre opptak av improvisasjoner gruppa gjorde sammen med lokale musikere.

Sommeren 1972 gikk gruppa omsider i studio og spilte inn sitt debutalbum, Malesch. Innspillingene foregikk i Audio-Tonstudio, Berlins første 16-spors studio, og musikken var sterkt inspirert av erfaringene fra turneen og de lange improvisasjonene fra konsertene de spilte. Resultatet ble et oppsiktsvekkende sterkt album. Agitation Frees miks av rock, elektronikk, feltopptak og etnisk musikk var nyskapende og usedvanlig velgjort. Musikken var tilsatt en smak av avantgarde, særlig gjennom elektroniske pålegg fra Hoenig, men resultatet ble aldri annet enn lyttervennlig og vanedannende.

Malesch bestod av syv spor, som varierte fra gitar-eksekusjoner i progland, via elektroniske pulser som dirret i tørr, varm luft, til flytende psykedeliske droner. Musikken var instrumental, med unntak av visse opptak av stemmer («You Play For Us Today? I Fly The Airplane And You Play For Us»).

Åpningssporet You Play For Us Today hvilte på en synthdrone, som ble bygget ut med en bassfigur langt fremme i lydbildet. Så raste det på med perkusjon av diverse slag og gitar i dypet, langt bak bassen. Det var et fenomenalt stykke musikk, som gjerne kunne vart betraktelig lenger enn sine tilmålte seks minutter. Den snaut åtte minutter lange Sahara City startet i en bakgate i Egypt, før en elektronisk puls sparket opp døra for en langstrakt, Pink Floyd inspirert gitarøkt – tenk Floyd ca Live At Pompei – som etter en dvale satte opp tempo med fullt ensemblespill. Siste spor på side en var den svimlende Al Tul. Her gjestet ingen ringere enn Peter Hamel, lederen av etnofantastene Between. Han drev låten med sitt hammondorgel, og nok en gang veltet det på med etnisk perkusjon.

Pulse åpnet side to, med ren elektronisk kosmische musik ala tidlig Tangerine Dream. Elektronikken ga etter hvert plass til gitarer, bass og slag, med ga aldri fra seg initiativet. Originalt og fint, og igjen gikk tankene til Pink Floyd cirka 1970. På Khan Al Khalili ble lyset dempet. En elektronisk drone styrte det hele, med ordløs vokal fra space i bakgrunn. Gitarer og trommer meldte seg på, og igjen satt lytteren tilbake med en jublende følelse av å lytte til virkelig original musikk.

Plata ble avsluttet med det lange tittelsporet og den korte snutten Rucksturz. På disse to sporene samlet Agitation Free trådene gjennom melodiøs, gitardrevet instrumentalrock; en nydelig amalgam av østen, krautrock og progressiv rock.

Rating: 9/10