22 Pistepirkko – The Kings of Hong Kong (Pyrmi cd, 1987)

1) I’m Back; 2) Geronimo; 3) Last Night; 4)Big Bed; 5)Hong Kong King; 6)Hank’s TV Set; 7) Don’t Try to Tease Me; 8) I’m Staying Now; 9) Lost Lost Love; 10) B-Instrumental; 11) Motorcycle Man; 12) Searching & Looking; 13) Horseman’s Son

The Kings Of Hong Kong var 22 Pistepirkkos andre album og det første hvor de sang på engelsk. Engelsken skulle de holde fast på for ettertiden, og overraskende nok var det ikke til hinder for at gruppa hele veien klarte å holde på sitt finske særpreg.

The King Of Hong Kong var det virkelige startpunktet for gruppas suksess de neste femten årene. Selv om det musikalske skulle utvikle seg og ta avstikkere i forskjellige retninger, var det det lett gjenkjennelige og «typiske» 22 Pistepirkko som møtte lytteren på The Kings Of Hong Kong.

Albumet var slik sett en sterkere veiviser for det som skulle komme fra gruppa enn den, i etter tid hørt, uvanlige debuten. Denne gangen var flere av virkemidlene marihønene skulle dyrke i resten av karrieren på plass. Både den lett gjenkjennelige «heliumsaktige» vokalen, den flittige bruken av orgel og de lettbeinte melodiene.

Den tilbakelente, sterkt Velvet Undergroundske balladeformen, som var så fremtredende på debuten, var mer eller mindre bort på The Kings Of Hong Kong. I stedet serverte 22 Pistepirkko et knippe kvikke garasjerockere, sterkt inspirert av amerikanske forbilder fra sekstitallet, som The Sonics, The Seeds og Blues Magoos. Inspirasjonen fra det tidlige åttitallets garage-revivale, med band som Cheepskates (særlig orgelet), Fuzztones, Lyres og svenskene i The Nomads var også merkbar. Gruppa fridde seg heller ikke fra å smelle til med en surf-rocker (B-instrumental). Herlig lytting!

Det var også gitt plass til noen rolige øyeblikk. Der var inspirasjonen fra country, som ikke var særlig tilstede sist, lett hørbar. Hør for eksempel Don’t Try To Tease Me, som mest av alt minnet om en leirbålvise fra sørstatene. Den avsluttende Horeseman’s Son var også på countrysporet, men her var det en lettfattelig, uptempo sang som møtte lytteren. Fele, akustiske gitarer og elektrisk gitar ala James Burton i salig blanding. Et tidlig Pistepirkko-høydepunkt.

The Kings Of Hong Kong låt langt bedre enn forgjengeren; tyngre, mer dynamisk og luftig samtidig. Mye av æren for det måtte gruppas større erfaring få, men også deres nye produsent Riku Mattila skulle ha sin del av æren. Mattila var musiker selv og hadde spilt i flere finske band. Han skulle komme til å følge gruppa en god periode og produserte de neste tre albumene.

Sett opp mot de platene 22 Pistepirkko skulle slippe de kommende årene var likevel The Kings Of Hong Kong en smule rudimentær. Alle komposisjonene var ikke like oppfinnsomme og holdbare, selv om det var relativt hyggelig lytting hele veien. Det ble bare en smule endimensjonalt, særlig sett opp mot de oppfinnsomme løsningene og herlige melodiene de skulle gi verden senere. Slik sett man ikke ha The Kings Of Hong Kong i hyllene for å kunne leve et fullverdig liv, men får du først kloa i den vil du neppe kvitte deg med den igjen.

Rating: 6,5/10