Joni Mitchell – Turbulent Indigo ( Reprise cd, 1994)

1) Sunny Sunday; 2) Sex Kills; 3) How Do You Stop; 4) Turbulent Indigo; 5) Last Chance Lost; 6) The Magdalene Laundries; 7) Not to Blame; 8) Borderline; 9) Yvette in English; 10) The Sire of Sorrow (Job’s Sad Song)

Bak et omslag Joni Mitchell hadde malt selv, fantes hennes 15. studioalbum. Maleriet på omslaget viste Mitchell i rollen som Vincent Van Gogh, der hun «kopierte» hans Selvportrett med bandasjert øre. Van Gogh var som kjent en underkjent kunstner i sin egen tid.  Han tok sitt eget liv 37 år gammel, fattig og plaget av dårlig mental helse. Sett utenfra var det kanskje vanskelig å forstå hvordan Mitchell kunne identifisere seg med Van Gogh, utover at de begge var malere. Hun var jo både en svært suksessfull musiker og en anerkjent malerinne. Så har det fremkommet i intervjuer at hun følte seg dypt misforstått og undervurdert gjennom hele åttitallet, hvor hennes forakt for platebransjen generelle utvikling og kritikernes manglende vilje til å forstå hva hun forsøkte å formidle, til slutt endte opp som en hard, vond nøtt i Mitchells sjel.

Hun må ha opplevd en betydelig oppreisning da hun fikk to Grammys for Turbulent Indigo. Hun vant priser for beste popalbum og for beste innpakning. Hun var da også strålende fornøyd da hun tok i mot prisen, arm i arm med sin tidligere ektemann Larry Klein.  Det må ha vært et selsomt syn, der de to som hadde gått fra hverandre to år tidligere, tok i mot prisene sammen, mens Klein og Mitchells nye kjærester satt i salen.

Klein og Mitchell gikk fra hverandre rett før innspillingen av Turbulent Indigo, men de to bestemte seg for at Klein fortsatt skulle bidra, som han hadde gjort på de fire foregående albumene. Det var selvsagt ikke det enkleste, men resultatet ble nok et sterkt album.

Musikalsk sett fortsatte Turbulent Indigo i sporet Night Ride Home hadde trukket opp; en tilbakevending til akustiske gitarspill og enkle arrangementer, hvor Mitchell stort sett nøyde seg med sin egen gitar og keyboards, Larry Kleins orgel og bass samt Wayne Shorters saksofon. Shorter var en trofast gjest på Mitchells plater, og på Turbulent Indigo var han tilstede på fem av ti spor. Hans evne til å skyggelegge, lage teksturer og skape en jazzy vibb var et viktig bidrag på Turbulent Indigo. Andre gjester, som gjerne dukket opp på et spor eller to, var Jim Keltner , Carlos Vega, Michael Landau, Greg Leisz.  I tillegg var den britiske liksom-soulsangeren Seal med på det som ble albumets singel. How Do You Stop var opprinnelig med på et James Brown album fra 1986, og var skrevet av Charlie Midnight og Dan Hartman. Hartman hadde hatt en egen platekarriere på slutten av syttitallet, med diverse discohits. Han skulle tragisk nok dø av AIDS-relatert sykdom mens Joni Mitchell spilte inn Turbulent Indigo. Mitchells versjon var en nydelig, nedpå soulrusler, som Seal faktisk ikke klarte å ødelegge, men la fint kor på. Her fikk også Mithell god bruk for sin stadig mer «husky», nedpå vokal, med uslåelig sensualitet i pipene.

Resten av tekstene på på Turbulent Indigo var av betydelig grimmere format enn den tilsynelatende tilforlatelige How Do You Stop. Mitchell hadde mer eller mindre forlatt den private og personlige sfæren som hun dyrket på store deler av Night Ride Home, til fordel for et knippe tungsindige, sinte tekster om omgivelsenes generelle elendighet.

Aller mørkest var hun på den avsluttende The Sire of Sorrow (Job’s Sad Song). Hun innledet den med «Let me speak, let me spit out my bitterness». Hennes egen opplevelse av urettferdig behandling av omgivelsene ble flettet sammen med menneskers manglende evne til å ta vare på hverandre og deres godt utviklede evne til ondskap. Alt satt i en ramme av bibelhistoriens Jobs skjebne. I tillegg var det musikalske svært innbydende og vakkert, noe som satt opp en kontrast av de sjeldne. Det var syv overveldende minutter, et uhyre sterkt og mørkt stykke musikk, som ikke var mulig å glemme, om man tok seg tid til å virkelig lytte. Noe av samme tematikken var hun inne på i det formidable tittelsporet, der urettferdig behandling av kunstnere og manglende forståelse for hva som forsøkes uttrykt, lå som en gjennomgående tone i en skarp tekst.

Vakker og innbydende var også Yvette In English, kanskje platas aller beste sang. Den skrev hun sammen med sin livslange venn David Crosby. Den hadde en uimotståelig melodi, helt på høyde med de aller fineste sangene Mitchell noen gang hadde skrevet.

Alvorlige temaer ble i det hele tatt til vakker musikk, enten det var konemishandleren som forsvarte egne gjerninger i Not To Blame, eller det var skjebnen til unge, irske kvinner på tredvetallet i The Magdalena Laundries som ble beskrevet. Dèn fryktelige historien ble det også film av senere (2002). Kvaliteten på tekstene var langt høyere enn en del av det hun leverte på Dog Eat Dog  (1985) og Chalk Mark In A Rainstrom (1988), der hun kunne bli vel kontant i sin ergrelse over omgivelsenes faenskap.

Night Ride Home og Turbulent Indigo viste at Joni Mitchell hadde sin melodiske åre i fullt behold. De to platene var et stort løft etter åttitallets strabaser. Turbulent Indigo var uten svake øyeblikk, og produksjonen passet musikken og Joni utmerket.

Rating: 8,5/10