22 Pistepirkko – Piano, Rumpu Ja Kukka (Beta LP, 1984)

1) Kellarissa; Metsässä kukkia; 3) Kathy; 4) I Need Love; 5) Sinun suuri sukusi; 6) Prinsessa; 7) Noita; 8) Kuusi poikamiestä; 9) Enkeli lensi pois; 10) Jealouse & Joey; 11) Let’s Dance; 12) Kissa; 13) Soiva talo

Selv om populærmusikken til evig tid har kretset rundt USA og England, har det selvsagt vært mye god musikk å hente fra resten av verden også, Finland inkludert. Finnene hadde tidlig en ellevill avantgardescene, med en mann som Pekki Airaksinen som den mest sentrale, på seksti- og tidlig syttitall. Samtidig dukket det opp flotte prog- og jazzrock band, som eksempelvis Wigwam og Tasavallan Presidentti. Etter hvert skapte finnene også sin egen metalscene, med eventyrlige band som Reverend Bizarre, Oranssi Pazuzu og Clandestine Blaze. Tidlig i det nye årtusenet dukket det opp en ny undergrunnsscene, med artister som dyrket skogsdroner og folkpsykedelia. Her fant band og artister som Paavoharju, Kemialliset Ystävät, Kiila og Avarus rom for sine musikalske eksesser.

Blant metal, skogsdroner, prog og annet har det også vært plass til artister som ligger nærmere rocken, og der er det spesielt to grupper som har utmerket seg. Circle har dyrket en kompott av krautrockens monotoni, ambiente stilstudier og en viril, finsk variant av heavy metal. Siden tidlig nittitall har Circle gitt ut en stor mengde album, og så godt som alle er verdt å bruke tid på.

Så har vi selvsagt 22 Pistepirkko, dette herlige lille bandet som er en planet for seg selv. Hvorfor gruppa tok navnet «22 flekket marihøne» kan man lure på. Uansett kom marihønene sammen i 1980, i den lille byen Utajärvi i Nord-Finland. Gruppa har hele tiden bestått av P-K Keränen (sang, gitar, keyboards), Asko Keränen (keyboards, bass, sang), og Espe Haverinen (trommer, sang). I en kort periode var også Tarja Lotvonen (sang, fløyte) med, men han var ute allerede før gruppa ga ut sitt første album i 1984.

22 Pistepirkko  hentet inspirasjon fra femtitalls rock & roll (særlig Bo Diddley), garasjerock, krautrock og elektronisk musikk. I tillegg har de alltid hatt sans for den gode poplåten. Alt dette har de smeltet sammen til et særpreget uttrykk, som de har foredlet på en rekke vellykkede album.

Gruppa debuterte med en selvtitulert 12″ i 1983. Den inneholdt fem egenskrevne låter samt en versjon av Chip Taylors klassiker Wild Thing. 12″ er tilgjengelig som bonusspor på cd utgaven av debutalbumet Piano, Rumpu Ja Kukka.

Piano, Rumpu Ja Kukka betød noe sånt som et piano, en tromme og en vase. Hvorfor det ble albumtittelen kan man saktens spørre seg. Gruppa har alltid hatt et skrått blikk på det meste, og det kan muligens forklare saken.

22 Pistepirkkos første album var en ujevn affære, men hadde sin udiskutable sjarm. Plata inneholdt tretten låter, hvorav to coverversjoner. De sang på finsk, med unntak av de to coverversjonene som gikk på engelsk. Undertegnedes finsk er så godt som lik null, så jeg skal ikke engang forsøke å forklare hva de sang om der tilbake i 1984. Dèt problemet skulle løses raskt, da de allerede fra neste album av sang på engelsk, og det uten at gruppa mistet sitt særpreg.

Coverversjonene av I Need Love og Let’s Dance hadde ikke den store høyden. Gruppa raste gjennom sangene som et middels danseorkester, og tilførte lite. Gruppas egne sanger var bedre, selv om heller ikke disse alltid hadde de store melodiene. Har man hørt resten av gruppas katalog er det lett å høre anslag og ideer her, som skulle bli videreutviklet og forsterket senere.

Ujevnt til tross, gode ting var det likevel å hente. Det sorgmuntre åpningssporet Kellarissa var et høydepunkt, med sitt enkle keyboardsarrangement og P-K Keränens naive sang. Vakkert! Metsässä Kukkia hadde også noe varig over seg, en vakker balladeform som ga musikken rom til å puste. I det hele tatt var det de vare, rolige øyeblikkene som stod seg best. Rockerne, som for eksempel Kathy, Kuusi Poikamiestä, Enkeli Lensi Pois og de to coverversjonene, ble trauste og tidvis kjedlige. Rockformen skulle de utvikle og fikse mye bedre senere. Heldigvis var de roligere, poporienterte sangene i flertall. I forhold til resten av gruppas katalog var plata overraskende «forsiktig». Tenk Velvet Undergrounds tredje album og twee pop i sin alminnelighet.

De forsøkte seg også på jazz-pop i den sløye Sinun suuri sukusi, med ståbass, saksofon og visp på trommene. Slett ikke verst.

Alt i alt var Piano, Rumpu Ja Kukka et sjarmerende, men uferdig debutalbum. Er man fan av 22 Pistepirkko bør den høres, for andre er det senere godbiter i gruppas katalog som bør prioriteres.

Rating: 6/10