Joni Mitchell – Night Ride Home (Geffen cd, 1991)

1) Night Ride Home; 2) Passion Play (When All The Slaves Are Free); 3) Cherokee Louise; 4) The Windfall (Everything For Nothing); 5) Slouching Towards Bethlehem; 6) Come In From the Cold; 7) Nothing Can Be Done; 8) The Only Joy In Town; 9) Ray’s Dad’s Cadillac; 10) Two Grey Rooms

På tampen av 1989 begynte Joni Mitchell arbeidet med sin 14. studioalbum. Hun hadde som vanlig med seg ektemannen Larry Klein. De to jobbet med materiale i hjemme-studioet, før de etter hvert koblet på andre musikere. Først mot slutten av 1990 leverte hun det endelige resultatet til plateselskapet Geffen, etter at hun hadde vurdert og forkastet forskjellige rekkefølge på sangene.

Joni holdt stadig lavere offentlig profil, og turnerte ikke all verden lenger, men hun dukket overraskende nok opp på Roger Waters oppsetning av The Wall i Berlin i 1990. Man får håpe han følte seg beæret.

Da plata kom ut i mars 1991 var det mange fans og kritikere som trakk et kollektiv lettelsens sukk. Joni var tilbake i den formen de fleste foretrakk. Åttitallet hadde vært vrient og hun har uttalt at hun følte seg helt ute av synk med dette forunderlige tiåret. Nå var tiden for eksperimenter med elektroniske instrumenter, «store» produksjoner og popflørting mer eller mindre over. På Night Ride Home var det en neddempet Mitchell som møtte lytteren, hvor hennes akustiske gitar stort sett bare ble fulgt av Kleins bass og litt krydder fra perkusjonist Alex Acuña og trommeslager Vinnie Colaiuta. I tillegg var Wayne Shorter med på saksofon på to spor, samt litt gitar og pedal steel fra Bill Dillon og Michael Landau et par steder.

På åttitallet hadde Joni vrengt av seg sin fortvilelse over verdens gang, der både politikere, grådige finansfolk, tv-evangelister og klimafornektere fikk passene sine påskrevet. På Night Ride Home var hun i større grad enn på lenge opptatt av de nære ting, med enkelte unntak. Det bidro til å løfte tekstene tilbake til det formidable nivået hun opererte på gjennom hele syttitallet. Få kunne som Mitchell skrive dypt personlig og samtidig få det til å være allmenngyldig og gjenkjennelig for andre.

Joni var 47 år da albumet ble utgitt. Hun har uttalt at hun begynte å røyke i ni år gammel, og ble etter hvert kjent som en av «the last great smokers». Kjederøyking var etter sigende et understatement for Joni. Det påvirket etter hvert stemmen hennes, og selv om en kunne ane visse endringer i stemmeprakten på Chalk Mark In A Rainstorm fra 1988, var det først på Night Ride Home endringen var påtagelig. Hun hadde fått et mindre register og var en smule hesere. Selv om man kunne savne den gamle stemmen, var hun fortsatt en formidabel vokalist. Og patinaen av levd liv kledde henne. I tillegg ble vokalen lagt langt frem i lydbildet, man kunne formelig kjenne pusten hennes ut av høyttalerne; det var vidunderlig.

Jonis tre åttitallsalbum hadde sine øyeblikk og det var mange herlige sanger å finne på disse platene, men Night Ride Home var den sterkeste samlingen sanger hun gitt fra seg siden Don Juan’s Reckless Daughter.

Plata åpnet med tittelsporet. Til en av albumets sterkeste melodier sang Joni en tekst om hennes ferie på Hawaii sammen med ektemannen. Om hvordan alt eksploderte i skjønnhet og livsglede på en kjøretur hjem til huset de to leide. Et forsiktig komp bak Jonis stemme og akustiske gitar ble supplert med feltopptak av syngende gresshopper. Da var lytteren med Joni, der ute på veien på Hawaii.

Passion Play var en omskriving av påskehistoren, med konsesjoner til frihetskamp og slaveri. Melodien var sterk og den hadde et sjeldent vokalarrangement – da hun sang «In Exxon Blue» løftet nakkehårene seg. På Cherokee Louise var hun tilbake i ungdommen, der hun forteller en trist historie om en urinnvåner som hadde blitt seksuelt misbrukt og ledet ut i et elendig liv. Sterkt og enkelt, empatisk og tilbakeskuende.

Deretter fulgte et stilbrudd, med The Windfall (Everything for Nothing), der Joni tok et bittert oppgjør med en hushjelp som hadde gått til sak mot henne. Her var det ikke mye empati å hente, for å si det pent. Et godt gammeldags karakterdrap, underlig en-dimensjonalt til Joni å være. Men låten var funky og edgy.

På Slouching Towards Bethlehem var hun tilbake i åttitallets politiske tekster. Denne gangen riktignok med finesse, gjennom å adoptere Yates’ dikt The Second Coming. Yates «rough beast» ble en omskriving av Reagens etterfølger George Bush, som var i ferd med å lede USA inn i Kuwait-krigen. Musikalsk og arrangementsmessig ble den litt tung på labben, men det fungerte likevel på sitt kraftfulle vis.

Deretter fulgte to av albumets høydepunkter. Bedre enn hun var på Coming In From The Cold og Nothing Can Be Done hadde hun ikke vært siden Otis And Marlena fra Don Juan’s Reckless Daughter. Begge sangene hadde flotte melodier og ikke minst uimotståelig gyng – groove kan det også kalles – eller sving? Mer funky og sexy hadde hun ikke vært siden Mingus i 1979. Den lange Coming In From The Cold luktet først svakt av kjønn og ungdommelig testosteron, der den sømmelige dansen på high school stengte inne voldsomme følelser. Deretter bar det over i de voksnes verden, der beinflørten under bordet ga fornyet livsgnist. Her problematiserte hun også middelalderen og den tapte ungdommen («Am I just fighting off growing old?»).

Alderens gang ble tatt opp igjen på Nothing Can Be Done, der hun fortvilte over tapt tid. Hun ble fortalt at hun ikke var gammel, men tiden gikk og det var ingenting som kunne gjøres med det. Her dukket også David Baerwald opp. Han var en del av duoen David And David, som hadde en stor hit med albumet Boomtown i 1986. En artist som har gjort flere fine ting og er altfor glemt i dag, Han satte karakter på begivenhetene, og de to egget hverandre til innsats; ektemann Klein må ha blitt svett.

The Only Joy In Town var en liten nedtur etter disse to voldsomme øyeblikkene, men den ble reddet av Mitchells vokal og ikke minst trofaste Wayne Shorters saksofon. På Ray’s Dad’s Cadillac var Joni tilbake i ungdommen. Det ble et hyggelig sentimentalt øyeblikk, selv om melodien var smått enkel i forhold til resten av plata. Den ble imidlertid kompensert fullt ut av den avsluttende Two Grey Rooms. En knallsterk ballade, med  strykere og stort arrangement. Two Grey Rooms var påbegynt allerede under innspillingene av Wild Things Run Fast ti år tidligere, men ble først fullført til Night Ride Home. Teksten var inspirert av et intervju med filmskaperen Rainer Fastbinder, som fortalte en historie om en venn som hadde møtt igjen en mannlig elsker fra tredve år tilbake, og opplevde at sulten var der fortsatt.

Joni var lykkelig på denne tiden, og hadde energi til å fronte plata. Hun brukte tid til å promotere plata også i Europa. Der slo hun to fluer i en smekk og kombinerte utstilling av sine malerier med promotering av Night Ride Home. Plata gikk heller ikke så verst kommersielt, selv om hennes dager som storselgende artist for lengst var over. I dèt perspektivet var en 25. plass i UK og 41. plass i USA ikke så verst.

Rating: 8,5/10