AC/DC – Rock Or Bust (Columbia cd, 2014)

1) Rock Or Bust; 2) Play Ball; 3) Rock The Blues Away; 4) Miss Adventure; 5) Dogs Of War; 6) Got Some Rock & Roll Thunder; 7) Hard Times; 8) Baptism By Fire; 9) Rock The House; 10) Sweet Candy; 11) Emission Control

Da det var tid for å feire 40 års jubileum, gikk AC/DC til oppgaven med dødsforakt. Her skulle det bli både nytt studioalbum og ny verdensturne. Gruppa bestemte seg for samme rigg som sist, med innspillinger i Warehouse Studios i Vancouver og Brendan O’Brien som produsent. Da det var tid for å starte innspillingene, ble det klart at Malcolm Young Ikke var i stand til å bidra. Han hadde utviklet demens, og etter en tid med problemer, ble det klart at han måtte trekke seg tilbake. I motsetning til Angus som var avholdsmann, hadde Malcolm levd rock & roll livet. Han hadde hatt pauser fra gruppa på grunn av alkoholproblemer tidligere, men nå var det slutt for godt. Angus Young, som dermed ble gruppas ubestridte leder, valgte å holde det i familien. Han hentet inn Stevie Young, nevø av Angus og Malcolm. Stevie hadde også tidligere steppet inn for Malcolm.

Rock Or Bust var ikke preget av at Malcolm manglet, dèt var faktisk ikke lett å høre. Stevie gjorde samme solide jobb, der han rev ut rytmen i kjent AC/DC-stil, og samspillet med Angus var på sedvanlig nivå. Det må være noe i Young-slektens dna.

Ellers var Rock Or Bust nok et AC/DC-album. Det var lite nytt, musikalsk sett, ja faktisk var det ingen nyheter overhodet. Det eneste måtte være at det var det korteste albumet gruppa hadde produsert, der det klokket inn på 35 minutter.

Malcolm og Angus hadde jobbet med låtmaterialet i årene før innspillingene tok til, i tillegg forelå det noen utkast og uferdige låter fra de foregående albumene. Angus sydde det hele sammen til det som skulle bli Rock Or Bust. Albumet fikk god mottagelse da det kom og salget var godt. Tørsten etter nytt materiale fra AC/DC var fortsatt til stede, og det preget mottagelsen, som må sies å ha vært vel positiv. Det var mindre å hente her enn på forgjengerne. Det var for få spor som hevet seg over det rent skjematiske. Da hjalp det ikke all verden at det fortsatt låt godt av gruppa, O’Brien holdt på lydbilde fra sist, og at det fortsatt var liv i pipene til Johnson.

Tittelsporet åpnet ballet og var et bilde på tingenes tilstand; det var som vanlig stas å høre lyden av AC/DC igjen. Gleden ga seg imidlertid etter hvert da man skjønte at låten ikke  holdt vanlig AC/DC-åpningstandard.

Det var ingen spor på Rock Or Bust som sprengte seg inn blant klassikerne til AC/DC, men  noen låter som fortjente en ekstra spinn var det heldigvis å finne. Åpningssporet er nevnt, helt ok, selv om det ikke holdt vanlig klasse som åpning på et AC/DC album. Den lettbeinte Rock The Blues Away tålte også noen runder på spilleren, der den sendte tankene tilbake til The Razors Edge. Ellers  var det mange låter som skled forbi uten å åpne seg, selv etter gjentatt lytting.

Rock Or Bust ble til i en krevende periode for gruppa, da den ubestridde lederen måtte kaste inn håndkleet. Og Angus må selvsagt ha vært berørt av brorens sykdom. Derfor var det ekstra synd at Rock Or Bust ikke klarte å heve seg over det gjennomsnittlige.

Rating: 6/10