10cc – Sheet Music (UK LP, 1974)

1) Wall Street Shuffle; 2) The Worst Band In The World; 3) Hotel; 4) Old Wild Men; 5) Clockwork Creep; 6) Silly Love; 7) Somewhere In Hollywood; 8) Baron Samedi; 9) The Sacro-Liliac; 10) Oh Effendi

Elleve måneder etter debutalbumet var 10cc klare med album nummer to. Gruppa la ikke skjul på sine ambisjoner, og ga klar musikalsk beskjed om at de siktet mot høydene til The Beatles, Beach Boys og de (få) andre i den aller høyeste pophimmelen. Det ble gitt ut mye god popmusikk i UK i 1973 og 1974, hvor blant andre artister som Slade, T.Rex og Sweet klemte ut fengende hits, basert på en blanding av glam og rock & roll. At 10cc siktet enda høyere var ikke problematisk, i hvert fall ikke når de leverte som de gjorde i disse årene.

Sheet Music var et gjennomarbeidet og spennende album, i skjæringspunktet mellom sekstitallets popmusikk og kunstrock ala 1974. Plata var fengende nok til å bite fra seg på listene og samtidig varig og oppfinnsom nok til å tilfredsstille kritikere og de dypere musikkinteresserte. 10cc var nøye med å unngå trivielle løsninger, samtidig som hooks i massevis ble strødd ut over komposisjonene.

Sheet Music ble en pen sukess i UK, med 9. plass som bestenotering. Plata krabbet også inn på listene i USA, men der måtte 10cc nøye seg med 89. plass. Det ble sluppet tre singler fra plata. The Wall Street Shuffle ble den største hiten, med 10. plass i hjemlandet. Silly Love gikk til 24. plass, mens The Worst Band In The World ikke fikk noen listeplassering overhodet. Det siste var overraskende, selv om den ikke hadde helt det samme hitpotensialet som de to førstnevnte.

De tre singlene hadde til felles en kontant rockproduksjon, med tung fuzz og godt drag, kombinert med stor melodiøsitet og sarkastiske tekster. The Wall Street Shuffle var den aller beste av de tre, med sitt uimotståelige riff og særdeles treffsikre tekst. Teksten står seg bedre enn noensinne 45 år senere, og er en tilnærmet perfekt kommentarer til den meningsløst griske oppførselen som styrer børs og finans.

Om The Wall Street Shuffle rocket godt, dro Silly Love på enda ett par hakk, og nærmet seg hard rock, «hard rock» som for eksempel Paul McCartney kunne lage med Wings, da han var i det hjørnet. Tekstens latterliggjøring av popens kjærlighetsklisjeer stod i sterkt kontrast til musikkens jublende dunder og brak. Der Silly Love var harselas med omgivelsene, var The Worst Band In The World selvironisering av beste klasse.

Som tre singlene var perfekte eksempler på, var 10cc i full kreativ blomst på Sheet Music, kanskje den beste plata de noen gang laget. Alle sangene holdt skyhøyt nivå, der 10cc lekte seg med pop og rock som kunstform, med sjeldent godt og fengende resultat.

Den lange Somewhere In Hollywood var en dramatisk, progressiv øvelse, koblet med McCartneyske balladerier. The Sacro-Liliac var en vakker folkrusler, om en mann som vil drukne sine sorger i baren. Det var den eneste sangen hvor Graham Gouldman sang hovedvokal. Sorgmuntert! På Hotel var gruppa innom calypso, en form de skulle komme til å besøke flere ganger senere. Muntert og ironisk, poppete og vindskeivt. Den ble fulgt av den rare, skakke balladen Old Wind Men, som igjen sendte tankene til McCartney.

Plata ble avslutte med den snurrige Oh Effendi, hvor de nærmet seg sine åndsfrender i Sparks, som også red høyt i 1974.

Rating: 9/10