22 Pistepirkko – Drops & Kicks (Playground cd, 2005)

1) Mr. Twister; 2) Rat King; 3) I Knew; 4) Space Riding; 5) Sister May; 6) Not So Good At School, 7) X-(Wo)men; 8) Stay; 9) I Got Burned; 10) Hello Sunshine; 11) One Man Down; 12) Soul Free; 13) Second Thoughts; 14) We Ought; 15) I Left My Baby

Det gikk som vanlig noen år mellom utgivelsen til 22 Pistepirkko. Slik hadde det vært på nittitallet og det tempoet holdt de seg til også til på totusentallet. Først fire år etter Rally Of Love var det klart for Drops & Kicks.

Etter sigende hadde de tre finske desperados en grundig vurdering av hva de ville gjøre fremover, ja sågar om det var på tide å lukke boka for godt og gå hvert til sitt. Den tanken droppet de heldigvis. Marihønene hadde fortsatt god musikk i seg.

Drops & Kicks kan vurderes med forskjellige briller. En vinkling er at dette var en reel tilbakevending til gruppas tidligere musikalske univers, hvor triospillet og et tradisjonelt bass-, gitar- og trommeroppsett var grunnmuren igjen. Det etter noen album med tung elektronisk helning. Alternativt kan platas ses på som et musikalsk friminutt, hvor de rett og slett bare gikk i studio med formål om å kose seg og la det hele «organisk» flyte frem av seg selv. Uansett mulige rasjonale og motiv endte Drops & Kicks opp som en smått tilbakeskuende affære; 22 Pistepirkko spilte 22 Pistepirkko ca 1992.

Drops & Kicks ble hovedsakelig spilt inn i Sverige, med The Soundtrack Of Our Lives’  bassist Kalle Gustafsson-Jerneholm som produsent. Om ikke The Soundtrack Of Our Lives akkurat var 22 Pistepirkkos brødre i ånden, hadde de to gruppene mye til felles.  De var begge fotfeste i rockens klassiske periode og hadde oppnådd stor suksess i sine respektive hjemland. Begge hadde også en viss status rundt omkring i verden.

Gustafson-Jernholm ga Drops & Kicks et nedstrippet sound, med fokus på klassisk rock-trio oppsett, med dynamikk og plass til signaturvokalen til P-K Keränen. Et par spor ble kledd opp med strykerarrangementer, noe som brøt fint opp i den litt grå helheten. For det var ikke til å komme unna at Drops & Kicks ble litt tam, og om ikke akkurat uengasjerende, så i hvert fall ujevn. Produksjonen hadde ikke hatt vondt av større muskler, og en smule mer oppfinnsomhet. Den stramme produksjonen fordret sterke låter å henge seg opp i, slik all tradisjonell, rett frem rock trenger. Og på det området sviktet det litt denne gangen.

Det var trivelig å høre Pistepirkko spille rock & roll, men opplevelsen ble redusert etter hvert, av for få virkelig sterke sanger blant platas 14 spor. Det åpnet utmerket med den orkestrerte Mr. Twister, som hadde det saliggjørende løftet som gjorde at man at spisset ørene. Også den kontante Rat King hadde høyde, en herlig rocklåt med nødvendig punch og sterke melodilinjer. Den florlette visen I Knew var også hyggelig lytting. Det var den type sang som kunne blitt en stor hit en sommer på første halvdel av syttitallet. Et nydelig, nostalgisk øyeblikk!

Etter de tre sterke sangene innledningsvis falt plata litt sammen. De store øyeblikkene ble sjeldne og en viss matthet inntraff hos denne lytteren. Ørene ble riktignok peppet opp et par ganger. Den vakre, dramatiske Sister May holdt absolutt mål, og det samme gjorde den funky, tilbakeskuende Soul Free. Soul Free var et høydepunkt; Pistepirkko goes funky! Her hadde de et øre på Stones cirka Sympathy For The Devil, noe som fungerte utmerket.

Rating: 6,5/10