Area – Crac! (Cramps LP, 1975)

1) L’elefante Bianco; 2) La Mela di Odessa (1920); 3) Megalopoli; 4) Nervi Scoperti; 4) Gioia e Rivoluzione; 6) Implosion; 7) Area 5

Til tross for sin beinharde agitasjon og tilnærmet ugjennomtrengelig musikk, nådde etter hvert Area etter større publikum. I 1975 turnerte gruppa flittig, og var med på flere festivaler. Gruppas to første album begynte også å fange oppmerksomhet utenfor Italia, og ble blant annet utgitt i Frankrike. De holdt koken også når det gjaldt albumutgivelser, og mot slutten av 1975 ble det tredje albumet, Crac! utgitt.

Besetningen på Crac! var den samme som på forgjengeren. Denne besetningen er å regne som den klassiske Area-besetningen. Også denne gangen produserte de selv, og i likhet med tidligere var det Gianni Sassi som stod for omslag og «art direction». Sassi var grunnleggeren av den legendariske undergrunnslabelen Cramps, og mannen som tok denne gale gjengen under sine vinger.

Musikken ble med ett unntak skrevet av Tofani, Fariselli og Tavolazzi. Unntaket var den korte avslutningen Area 5, som var skrevet av ingen ringere enn Juan Hidalgo og Walter Marchetti. Både Hidalgo og Marchetti hadde beina godt plantet i nymusikk og avant garde. Spanske Hidalgo samarbeidet blant annet med John Cage. Han dukket også opp på den famøse Nurse With Wound-lista, som  var undertegnedes inngang til mannen. Den italienske dadaisten Marchetti hadde mye til felles med Hidalgo, og de tos omfavnelse av Area sa mye om gruppas status og fotfeste i de mest ulendte musikalske terreng. Dèt hørtes godt i de to elleville minuttene Area 5 varte.

I stort var Crac! en videreføring av ideene fra Arbeit Macht Frei og Caution Radiation Area. Likevel var det utvikling å spore, uttrykket var mindre avantgardistisk og lysere enn på den mørke Caution, og mer disiplinert enn den ville Arbeit. Crac! hadde en strammere regi, og var den mest tilgjengelige av gruppas tre første album. Plata inneholdt små drypp av fengende melodiøsitet og tidvis hektende riff, enten det var fra blås, piano eller gitar. Så var det fortsatt Area det var snakk om; identiteten var sterk og de musikalske prinsippene likeså. Uttrykket var mer rendyrket jazzrock mot progrock, spilt med en nådeløs energi og en total forakt for det smektende imøtekommende. Slik sett hadde gruppa mye til felles med senere støyrockorkester som Boredoms, og med representanter for den amerikanske hardcorens mer «tekniske» side, samtidig som de var hørbart inspirert av samtidige som Mahavishnu Orchestra, Samla Mammas Mamma og Soft Machine.

Skal man tre inn i Areas verden for første gang er Crac! et fint sted å starte. Crac! var mer imøtekommende enn forgjengerne, samtidig som den musikalske integriteten var fullt ivaretatt. Her var flust av herlig musikk! Begynn med den lystige Giola e Rioluzione, en medrivende nestenproglåt, som ikke hadde gjort seg bort hos Gentle Giant eller sågar Yes. Deretter kan det hoppes til den drivende jazzrocken i Megalopoli, med oppfinnsomt synthspill, full tilt på bass og trommer og generelt fri stemning. Eller hva med La Mela Di Odessa, en av Areas mest kjente låter. Her ble det dratt i vei med en slags avantfunk, under en resiterende og smått gneldrende Stratos og et livlig blåserarrangement; helt ualminnelig oppfinnsomme saker.

Crac! bekreftet Areas posisjon som et knallband.

Rating: 8/10