Area – Maledetti (Cramps LP, 1976)

1) Evaporazione; 2) Diforisma Urbano; 3) Gerontocrazia; 4) Scum; 5) Il Massacro Di Brandeburgo Numero Tre In Sol Maggiore; 6) Giro, Giro, Tondo; 7) Caos (Parte Seconda)

Area hadde noen svært kreative år mellom 1973 og 1978, og deres fjerde album var nok et eksempel på det. Maledetti var et ambisiøst og kompromissløst stykke musikk, hvor konsept og tekster var like bredt anlagt som musikken.

Konseptet omhandlet etter sigende (undertegendes italiensk er som tidligere anført beskjeden) hva som ville skje om verdens kollektive bevissthet om styring av et samfunn ble utslettet og vi måtte begynne på nytt. Hva med å gi makten til de eldre (Gerontocrazia), kvinnene (Scum) eller barna, for den saks skyld (Giro, Firo, Tondo)? Et originalt konsept, og lysår unna diverse konseptalbum innen progressiv rock, som ofte tok for seg fantasiverdener, baksiden av månen og andre mer eller mindre fjerne tema. Area holdt det hele hardt til bakken, med sin sedvanlige kontante samfunnskritikk, med et kommunistisk-anarkistisk utgangspunkt.

Areas musikalske uttrykk fortsatte å utvikle seg. På Maledetti tok gruppa ytterligere steg inn i jazz og improvisasjon, og den siste rest av progressiv rock hadde forsvunnet ut døren. Tilbake stod et kaotisk, fritt og engasjerende stykke musikk.

Etter en kort innledning, hvor Stratos proklamerte albumets tematikk over skurrende synths, banket det i vei på en løs funkstruktur, som ble herpet av iltre synthesizere. Deretter dro det i vei med spenstig jazzrock i Diforisma Urbano, så fri at alle tanker om sløy, avmålt fusionmusisering forsvant som dugg for solen. Stratos brukte sine syv oktaver til å øke dramatikken ytterligere.

Den syv minutter lange Gerontocrazia ble innledet med Stratos mildt skrikende over txalaparte, et fremmed instrument for undertegnende, som etter sigende ligner en xylofon. Deretter ble det fylt på med cello, jazzrockgodstoget forlot perrongen, med sedvanlige innslag av østlige stemninger.

Scum ga makten til kvinnene og brukte en tekst av den amerikanske ultrafeministen Valerie Solanas. Scum, en forkortelse for Society For Cutting Up Men, noe Solanas tok ut i praksis, da hun skjøt og skadet Andy Warhol og flere andre i 1968. Hun fikk tre år i fengsel og fikk senere diagnosen schizofren. Det hindret henne ikke fortsette å promotere sitt Scum-manifest. Hvorvidt hun fortjente å bli hentet frem i lyset kan diskuteres, det er lett å tenke at det var en blunder av gruppa. Det musikalske var det imidlertid ingenting å utsette på, her svingte Area seg ut frijazz, med en sjeldent stor dose akustisk piano i front, før nedsmelting i elektroniske bobler, under en hissig Stratos.

Hvorfor Area hyret en gruppa strykere til å maltraktere Bachs tredje Brandeburgerkonsert i kortversjon (gjennom å hoppe rundt i verket på drøye to minutter) er forklart i omslagsteksten. Det handlet om et angrep på den klassiske musikkens korporatisme generelt, og ikke et angrep på Bach spesielt. Uansett var det en deilig lisè på albumet.

Side to var mindre vellykket. Giro, Giro, Tondo tok med seg trommefigurene fra den store improvisasjonen på livealbumet Area(z)ione, og var nok et stykke vilter jazzrock.

Maledettis avsluttende spor var det klart mest elleville stykke improvisasjon Area skulle levere på plate. På Caos (Parte Seconda) var det celebre gjester på besøk. Her deltok Steve Lacy på sopransaksofon (han spilte også på Gerontocrazia) og Paul Lytton på perkusjon. To store frijazz/improv-musikere med her altså, uten at resultatet ble helt overbevisende. Det var hyggelig nok lytting, for all del, men en såpass løssluppen affære brøt med  helheten i albumet. Men alt er realtivt!

Maledetti var nok et bra album fra Area, selv om det var et lite knepp ned fra forgjengerne.

Rating: 7,5/10