10cc – How Dare You! (Mercury LP, 1976)

1) How Dare You!; 2) Lazy Ways; 3) I Wanna Rule The World; 4) I’m Mandy, Fly Me; 5) Iceberg; 6) Art For Art’s Sake; 7) Rock’n’Roll Lullaby; 8) Head Room; 9) Don’t Hang Up

Det manglet ikke på 10cc-produkt  i 1975 og 1976. Rett etter at Mercury ga ut The Orginal Soundtrack i mars 1975, fulgte deres tidligere plateselskap UK opp med 100cc, en sammenrasket samleplate med hits & bits fra de to første albumene samt singler fra perioden 1972 – 1974. Deretter fulgte 10cc opp med sitt fjerde ordinære studioalbum How Dare You! i januar 1976.

10cc fikk det endelige gjennombruddet med The Original Soundtrack, og How Dare You! fulgte pent opp. Riktignok matchet ikke album nummer fire suksessen i USA, denne gangen måtte gruppa nøye seg med 47. plass over dammen, mot 15. plass ved forrige korsvei. I UK og mange andre land var det imidlertid topp 10 plasseringer. I tillegg gikk de to singlene, I’m Mandy Fly Me og Arts For Arts Sake, begge til 5. plass i hjemlandet.

Suksessen til tross, samarbeidet mellom de fire medlemmene hadde så smått begynt å skrante. De «eksperimentvillige» Godley og Creme slet med Gouldman og Stewarts mer lettfattelige popvisjoner, og etter den problematiske innspillingen av How Dare You! sa de to førstnevnte takk for seg og forlot gruppa. Det var synd, for etter splitten ble 10cc aldri det samme spennende bandet igjen, og heller ikke duoen Godley & Creme skulle nå de store høydene.

For det sprakk rakk de fire å spille inn How Dare You!, som ble 10ccs fjerde sterke album på rad. How Dare You! tok løsninger og inspirasjoner fra de tidligere utgivelsene og videreforedlet disse, denne gangen til et litt mer konformt uttrykk. De elleville og sære låtene var mer eller mindre borte, til fordel for en knippe sterke popsanger. 10ccs pop var fortsatt pakket inn i oppfinnsomme arrangementer, men likevel holdt mer i tømme enn tidligere. Slik sett var det mer preg av Gouldman/Stewart enn Godley/Creme, selv om alle var med på låtskriversiden også denne gangen.

How Dare You! bestod av fengende, oppfinnsom popmusikk, med visse konsesjoner til progressiv rock, men først og fremst med et blikk til McCartneysk pop. Hans skygge hvilte over albumet, uten at det gikk på bekostning av gruppas egenart; det var mer en gjenkjennelig ånd over begivenhetene.

Plata åpnet med det instrumentale tittelsporet, der en fengende melodi ble hengt på østlige inspirasjoner, som sakte svingte seg opp og inn i 10ccsk kunstpop. En flott start. Deretter fulgte den vakre Lazy Ways. Lazy Ways ble skrevet av Stewart og Lol Creme, og sunget av Stewart, med hans lyse, milde røst. Arrangementet hentet inspirasjon fra lag-på-lag teknikken på I’m Not In Love, selv om det var et tradisjonelt gitar-bass-trommer-keyboards oppsettet som dominerte.

I Wanna Rule The World var en underlig liten marsj, med innlagte popanslag. Her fikk all verdens idiotiske diktatorer og maktpersoner sitt, i en hysterisk tekst, som passer like godt i dagens politiske klima som den gang da i 1976.

Som nevnt var det lett og tilgjengelig popmusikk som dominerte How Dare You! Og sjelden mer åpenbar enn på den smekre, nesten-cheesy I’m Mandy Fly Me. En smukk melodi tilsatt en underlig tekst om en flyulykke, som ble sunget med bravur av Eric Stewart. Den nesten kvelende skjønnheten ble brutt opp – og reddet av – et progressivt løft midtveis, som sendte sangen ut i Supertramp-land; Det var for lett å like Mandy mer enn sunt var.

Mandy fant sin motpart i den andre singelen, rockeren Arts For Arts Sake. Også denne ga visse konsesjoner til progressiv pop, men var først og fremst en slesk tekst tilsatt en varig melodi og gyngende komp. Den var nok et eksempel på 10ccs originalitet.

Det var i det hele lett å like How Dare You!, som også har stått seg og tålt årene godt. Den er like lytteverdig i dag som i 1976, selv om den nå fremstår som en eksentrisk og underlig plante fra en forgangen tid, i dagens motstandsløse poplandskap.

Rating: 8/10