22 Pistepirkko – Lime Green Delorean (Bone Yard cd, 2011)

1) Lights By The Highway, 2) Dream 1987, 3) UFO Girl, 4) Stupid; 5) So Much Snow; 6) Sunny Days, 7) Broken Toys; 8) So Happy Today, 9) Sweet Rodeo Heart, 10) Find Me; 11) Lime Green DeLorean

Lime Green Delorean er per november 2019 det hittil siste albumet med ny musikk fra de tre finnene. Tittelen på verket var en hyllest til bilen Delorean, en bil denne anmelderen levde i lykkelig uvitenhet om at eksisterte, før undersøkelser om hva albumtittelen betød. Dolerean DMC 12 var en klassisk irsk-produsert sportsbil, med karakteristiske dører festet i taket, såkalte «seagull-winged doors». Bilen ble brukt som tidsmaskin i filmen Back To Future, og var unektelig kul, selv om lime grønn hørtes litt sprøtt ut.

Kule var også bildene av de tre medlemmene i omslagsheftet. Tre middelaldrende herrer som eldet med stil og rock-verdigheten intakt. De hadde også grunn til å se kule og fornøyde ut, for Lime Green Delorean var et godt album. Det skal dog tillegges at 22 Pistepirkko hadde sine aller mest kreative år bak seg. De beste albumene ble utgitt i perioden 1989 til 1994. Men de holdt stimen godt videre også, og ga aldri ut et svakt studioalbum, med et mulig unnta for den halvt uengasjerende Drops & Kicks fra 2005. Inntrykket derfra ble rettet opp igjen med (Well You Know) Stuff Is Like We Yeah! i 2008, hvor de leverte et rett frem hyggelig rockalbum.

Lime Green Delorean var et overraskende vitalt album, og et løft fra den ganske gode forgjengeren og betydelig bedre enn nevnte Drops & Kicks. Det er mulig man måtte helt tilbake til 1994s Rumble City, Lala LAND for å finne et bedre album fra de tre.

Lime Green Dolerean bestod av en blanding av velkjente Pistepirkko-tilnærminger og nye ideer. Særlig de to først sporene var spennende. Lights By The Highway nærmet seg ambient drømmepop, i et nydelig elektronisk landskap med sjeldent flott vokal fra P-K Keränen. Teksten tok for seg en reise og tilhørende smell på motorveien, sett gjennom tidens slørende og tilbakeskuende blikk. Det var sjeldent vakkert, og sangen stod igjen som et av høydepunktene, både på albumet og i Pistepirkko-katalogen totalt sett.

Det tilbakeskuende, minnebaserte dominerte også Dream 1987, som kombinerte Sigur Ros-drømmerier med et underlig kor innledningsvis, før sangen hektet på trommer og bass. Over denne flytende, ekkobelagte popen sang og resiterte Keränen en forunderlig tekst om Beatles comeback, å bli gift som seks-åring og andre snodige innfall. Var det Keränen som forsøkte å huske hva han drømte i 1987?  En dobbelsuper start på plata.

Etter dette flyttet Lime Green Delorean seg over i mer tradisjonelt Pistepirkko-landskap. Resten av plata varierte mellom rock & roll, bluesinspirasjon og gitarbasert popmusikk. Heldigvis var popsangene i flertall. De fungerte stor sett utmerket, båret frem av gruppas sterke melodiske sans og kjennskap til klassisk pop. Noen av rocksangene ble dessverre traurige, og bluesen So Much Snow var fæl; en rett ut mislykket øvelse, med håpløst affektert vokal. Skulle de være morsomme?

På Find Me, platas nest siste sang, datt lytteren ned i et vart, hemmelig balladespor. Her kunne linjene trekkes til Mercury Revs bedre øyeblikk – det var noe av de samme mystiske vibrasjonene å finne, og refrenget var aldeles utsøkt. En av gruppas vakreste ballader. Det var i det hele tatt en varm, drømmende og smått melankolsk stemning over albumet.

Det avsluttende tittelsporet fungerte også godt, med et pompøst øs som hyllet den omtalte bilen.

Rating: 7,5/10