AC/DC – Backtracks ( Columbia 2cd + 1dvd boks, 2009)

I forlengelsen av Black Ice og den påfølgende verdensturneen, slapp AC/DC sin andre samleboks, om det er riktig å kalle en liten sak med to cder og en dvd for slikt. Nå finnes riktignok Backtracks også i utvidet versjon, med 3 cder og 2 dvder, uten at den utgaven tilførte så veldig mye. Så her konsentrerer vi oss om standardutgaven.

Bonfire, som kom ut 12 år tidligere, bekreftet det Young-brødene alltid hadde sagt, at det ikke var mye materiale til overs når gruppa hadde vært i studio og spilt inn nytt album. Det var derfor magert med uutgitt materiale, noe som ble bekreftet av Backtracks. Backtracks bestod av en cd med studiomateriale, hvor alle sporene var utgitt i en eller annen form tidligere, en cd med liveopptak og en dvd med videoer.

Studiocden bestod av spor fra de australske utgavene av gruppas første album, vanskelig tilgjengelige b-sider fra singler og ett spor gitt til en film. Ikke mye å hente her for den dedikerte altså, som minimum hadde kontroll på de australske utgivelsene, om ikke alle singel b-sider.

AC/DC-katalogen var rotete de første årene, da de to første albumene kun ble uutgitt i Australia. For det internasjonale markedet ble disse to slått sammen til ett album. Også på Dirty Deeds, Let There Be Rock og Powerage var det forskjeller mellom de internasjonale utgavene og utgavene for hjemmemarkedet. Fire av sporene som kun var å finne på de australske utgavene ble tatt med på Backtracks, uten at noen av disse var spesielt imponerende. Love Song var kanskje AC/DCs svakeste øyeblikk noensinne, en smått hippieinfluert kjærlighetssang (!), som det var gøy å høre én gang – men bare en. Stick Around, R.I.P., og Crabsody In Blue var tradisjonell AC/DC, uten at noen av dem nådde det gjennomsnittlige nivået til gruppas 70-talls materiale.

Høydepunktet på den første cden var utvilsomt Big Gun fra 1993, en låt som var med på soundtracket til Last Action Hero. Den ble produsert av Rick Rubin, som også produserte Ballbreaker-albumet fra 1995. Resten av stduiodelen bestod av b-sder, fordelt mellom Scott og Johnson periodene. Det var grunner til at disse låtene endte opp på b-sider. Verdt å nevne var den tullete Fling Thing, en instrumentalversjon av My Bonnie, med litt skråling på slutten.

Livecden bestod av femten spor, hvorav kun fire var fra perioden med Bon Scott i front. Det var i grunn greit, etter at Bonfire hadde hatt mange konsertopptak med 70-talls besetningen. De fire sporene med Bon tilførte ikke noe spesielt i forhold til det som var tilgjengelig fra før. Opptakene med Brian Johnson var mer interessante. Her var det åtte spor fra åttitallet, hvorav mesteparten fra 1981 og 1983. Det var herlige opptak, med et band i storform og en Brian Scott som vel aldri skulle låte bedre enn han gjorde her. AC/DC hadde aldri tidligere utgitt konsertopptak fra åttitallet, så dette var kjærkomment for fans og rockhistorikere.  Det var også plass til to spor fra 1991, en periode som var godt dokumentert fra før  med «Live» fra 1992, og en sleip og kul versjon av Safe In New York City fra 2000.

Dvden bestod av videoer fra Brian Johnson tida, nærmere bestemt promoer til singler fra  Back In Black, Flick Of The Switch, Ballbreaker, Stiff Upper Lip og Black Ice. Som bonus var det lagt med noen opptak fra syttitallet.

Backtracks var en smått unødvendig utgivelse, hvor beholdningen først og fremst var konsertopptakene fra åttitallet.

Rating: 6/10