The Apples In Stereo – Tone Soul Evolution (SpinART/Elephant 6 cd, 1997)

1) Seems So; 2) What’s The #; 3) About Your Fame; 4) Shine A Light; 5) Silver Chain; 6) Get There Fine; 7) The Silvery Light Of A Dream; 8) The Silvery Light Of A Dream (Part Two); 9) We’ll Come To Be; 10) Tin Pan Alley; 11) You Said That Last Night; 12) Try To Remember; 13) Find Our Way; 14) Coda

The Apples In Stereos to første album sørget for en god «buzz» i alternative miljøer. Gruppa turnerte flittig i 1996 og besøkte blant annet Japan for første gang. Først i september 1997 ga de ut oppfølgeren til Fun Noise Trickster (Science Faire var som kjent en oppsamling av gamle singler og eper). Da hadde det gått to og et halvt år siden debutalbumet. Noe av årsaken til den relativt lange pausen var en problematisk innspillingsprosess. The Apples In Stereo vraket flere tidlige innspillinger de gjorde i Robert Schneiders Pet Sounds-studio. Schneider hadde store ambisjoner med sin intrikate popmusikk, og la listen høyt.

Det ble først sving på sakene da de tok opp tråden i Studio 45 i Hartford, Connecticut. Her fikk de tilgang til et 24 spors studio, noe som ga helt andre muligheter enn Pet Sounds åtte spor kunne by på.

På Tone Soul Evolution bestod The Apples In Stereo av Robert Schneider (Gitar, piano, orgel, sang), John Hill (rytmegitar, kor), Eric Allen (bass, kor) og Hilarie Sidney (trommer, vokal og kor). I tillegg hadde de hjelp av gjestemusikere, som bidro med blåsere og piano. Albumet var en videreføring og foredling av debuten. Det ville si forseggjorte, fengende popsanger med ambisiøse arrangementer. Lederen Roberts Schneider var fortsatt håpløst forelsket i sekstitallets orkestrerte popmusikk. Man kaller ikke studioet sitt Pet Sounds uten grunn. Gruppa var likevel ingen kopi av de gamle mestere, men maktet å tilføre en egen signatur, som de var, om ikke alene om, så i hvert fall en av fanebærerne for.

Tone Soul Evolution endte opp som et gjennomarbeidet og klassisk poprockalbum. Sangene ble tidvis kledd opp i store arrangementer, der lag på lag av akustiske og elektriske gitarer, keyboards, piano og ikke minst blåsere, løftet musikken ut av det relativt sett «enkle» formatet. Plata bød på en modernisert utgave av Electric Light Orchestra, Beach Boys og klassisk pop-psyche, ispedd ungdommelig energi og friskhet; det var en fornøyelig plate å lytte til.

Roberts Schneider skrev 13 av 14 spor (Hilarie Sidney bidro med èn sang). Han hadde utviklet seg som låtskriver, og for så vidt også som vokalist, selv om vokalen ikke var gruppas sterkeste kort. Schneider var ingen svak sanger, men manglet fortsatt en smule temperatur og egenart. Dèt, sammen med det faktum at noen av sangene fortsatt var litt anonyme, bidro til at Tone Soul Evolution ikke nådde helt opp til klassikernivå, men «kun» ble et godt og varig album. Hadde gruppa hatt noen av de sangene et band som Teenage Fanclub, eller Nick Lowe for den saks skyld, tryllet frem en fire-fem av på hvert album, hadde klassikerstatusen vært klar.  I sanger som You Said That Last Night og Seems So viste gruppa at de hadde nivået inne. Det var synd at det ikke var enda flere store høydepunkter. For The Apples In Stereo hadde mye ved seg, ikke minst evnen til å arrangere og fremføre låter med spenst og finesse.

Noen mangler og litt småpirk til tross, Tone Soul Evolution var gruppas beste plate så langt, og hører hjemme i samlingen til alle som er glad i gitarbasert popmusikk.

Rating: 7,5/10