Area – 1978 Gli Dei Se Ne Vanno, Gli Arrabbiati Restano! (Ascolto LP, 1978)

1) Il Bandito del Deserto; 2) Interno con Figure e Luci; 3) Return from Workuta; 4) Guardati dal Mese Vicino all’Aprile; 5) Hommage a Violette Nozieres; 6) Ici on Dance!; 7) Acrostico in memoria di Laio; 8) FFF (Festa, Farina e Forca); 9) Vodka Cola

Selv om gitarist Paolo Tofani, et sentralt medlem, sluttet i Area, valgte gruppa å fortsette. De skulle rekke et album til, før vokalist Demetrio Stratos også ga seg. Han gikk tragisk nok bort kort tid etter at han forlot Area. Han døde av kreft i 1979.

Tittelen på Areas sjette studioalbum på fem år kan oversettes til noe sånt som «gudene forlater oss, de sinte blir tilbake!». Hvorvidt det var en hyllest til Tofani eller et humoristisk pek, vites ikke. Kanskje begge deler. Det kan også antas at henvisningen til de sinte gjenværende var en understrekning av at her gikk man fortsatt ikke på akkord med sine politiske oppfatninger. Dét poenget ble også understreket av parentesen bak platas avslutningsspor Vodka Cola, som lød «Some Pages From a Report of the Trilateral Task Force on constructive Trilaterial-Communist  cooperation on Global Problems. Confidential». Ikke småtteri her altså, men det var tross alt også et litt humoristisk tilsnitt til det hele.

På Gli dei se ne vanno, gli arrabbiati restano! bestod gruppa av Giulio Capiozzo (trommer, perkusjon, vibrafon), Patrizio Fariselli (piano, orgel, elektrisk piano, synth), Ares Tavolazzi (akustisk og elektrisk bass, akustisk gitar, trobome, trompet, vokal) og Demetrio Stratos selvsagt på vokal, men også på piano og orgel. Dette var også første albumet hvor Stratos var anført som komponist. Deres følgesvenn og mentor Gianni Sassi var ikke lenger tekstforfatter. Det skyldes sikkert at Area hadde forlatt hans plateselskap Cramps til fordel for Ascolto.

Gli dei se ne vanno, gli arrabbiati restano! var nok et godt album, men kanskje det minst spennende og utfordrende så langt. Plata var en smule mer kontrollert, der det meste av materialet var komponert og strukturert. Det var lite rom for de aller lengste og mest inderlige improvisasjonene, og det snek seg inn mer konvensjonelle melodilinjer. Linjene kunne likevel fortsatt trekkes bakover i katalogen, der tredje albumet Crac! var det albumet som lå nærmest dette.

Gli.. var det reneste jazzalbumet gruppa hadde laget så langt. Uttrykket var mer dominert av akustisk piano og akustisk bass enn tidligere. De fire vendte seg bort fra elektrisk fusion ala Mahavishnu, og lente seg tyngre mot akustisk jazz. Samtidig slapp lyset inn, sjekk for eksempel Hommage a Violette Nozieres, som avsluttet side en. Her sang Stratos over en tilnærmet popmelodi. Dèt var det nærmeste Area kom det konvensjonelle på hele syttitallet.

Stratos var hjertelig tilstede på store deler av plata. Han brukte stemmen sin like mye til ren vokalise som til ordinær sang, noe som passet godt til den akustisk dominerte musikkens jazzhelning.

Gli dei se ne vanno, gli arrabbiati restano! fortjener å stå i hylla sammen med de andre fem studioalbumene Area ga ut på syttitallet. Det er et fint sted å starte for den nysgjerrige. Begynn med denne og tredjealbumet Crac!. Da har man et godt startpunkt og vei inn i en unik musikalsk verden.

Rating: 7/10