10CC – Windows In The Jungle (Mercury LP, 1983)

1) 24 Hours; 2) Feel The Love (Oomachasaooma); 3) Yes I Am!; 4) Americana Panorama; 5) City Lights; 6) Food For Thought; 7) Working Girls; 8) Taxi! Taxi!

I 1982 gjennomførte 10CC en jubileumsturne, for å feire ti år som plateartister. De fulgte opp med en ny turne i hjemlandet våren 1983. Eric Stewart rakk også å gi ut soloalbumet Frooty Rooties i 1982.

10CC hadde et album til i seg før de kastet inn håndkleet. Hyggelig nok skulle deres 10. album, Windows In The Jungle, vise seg å være langt bedre enn de to begredelige forgjengerne. Nå betød ikke det at 10CC leverte et mesterverk sånn på tampen, men det var i alle fall så pass at de kunne skride over (den foreløpige) målstreken med hodet i en viss høyde. De spilte inn albumet i første halvår 1983, og slapp det i september samme år.

Windows In The Jungle ble spilt inn av Gouldman og Stewart, med hjelp av de faste samarbeidspartnere på første halvdel av åttitallet, Rick Fenn, Vic Emerson og Stuart Tosh. I tillegg deltok ingen ringere enn Steve Gadd (Paul Simon, Steely Dan og tusen andre) og Simon Philips (Toyah, Toto, Mike Oldfield, 801 og andre) på trommer. Saksofonisten Mel Collins dukket også opp. Han hadde også spilt med halve kloden, blant andre King Crimson, Bad Company og Brian Ferry. Alle sangene ble skrevet av Gouldman og Stewart i fellesskap, mens Stewart denne gangen stod for så godt som all hovedvokal.

Windows In The Jungle var påtenkt som et konseptalbum, hvor Stewart og Gouldman så hen til til progrocken storstilte ambisjoner, i kombinasjon med sine egne tidligere langstrakte låter, som Feel the Benefit og On Night In Paris. Den tanken ble etter hvert forlatt, angivelig etter at ønsket og håpet om popsuksess tok overhånd. Det var likevel visse progressive anslag på albumet. Sangene tok seg gjennomgående bedre tid til å utvikle temaer og ideer, med sanger på henholdsvis åtte, syv og seks minutter. Det ga en ro over begivenhetene, som kledde den tilbakelente progressive popen. Det var synd de ikke holdt den progressive tanken fullt ut, hvor her var 10CC på sporet av sitt beste album siden Deceptive Bends.

Uansett var Windows In The Jungle et album det var mulig å ha glede av, manglene til tross. Gjennomgående var det fortsatt vel konformt og bedagelig, og lydbildet var i overkant glossy. Samtidig var noen av sangene av et helt annet kaliber enn de hadde vært på flere år, og arrangementene var tidvis inspirerte. Et godt eksempel var den mørke, gnurende Americana Panorama, med henvisninger til B.B. King og JFK, fiffig blåserarrangement og en god melodi. Det var den beste sangen de hadde laget på lang tid. Det hvilte det en melankolsk, småmørk stemning over plata. Det var riktignok lang vei tilbake til den oppfinnsomheten og skarpheten gruppa hadde i sine beste år, men det var langt bedre at de fant en annen vei, i stedet for å lage bleke kopier av sitt tidligere jeg.

Platas åpningsspor, den åtte minutter lange 24 hours hadde noe av samme draget som Americana Panorama, og fungerte godt. Verre var det da de dukket ned i reggae/calypso stuket sitt, som på den for så vidt fengende Feel The Love. Tidvis tippet over i ren MOR; på Yes I Am hørtes Mel Collins nesten ut som Kenny G, og det er ikke ment som et kompliment. Da var de funky popsangene City Lights og Working Girls bedre. Også den avsluttende Taxi Taxi var grei, om en vel polert.

Et halvbra album hjalp selvsagt ikke på 10CCs kommersielle lykke. De var fortsatt gårsdagens nyheter og Windows In The Jungle stoppet på 70. plass på de britiske listene.

Rating: 6/10