Autechre – Autechre (LP5) (Warp cd, 1998)

1) Acroyear2; 2) 777; 3) Rae; 4) Melve; 5) Vose In; 6) Fold4, Wrap5; 7) Under BOAC; 8) Corc; 9) Caliper Remote; 10) Arch Carrier; 11) Drane2

«Autechre», «Album» eller «LP5»? der om var meningene delte. At det dreide seg om Autechres femte album på fem år var det derimot liten tvil om, i hvert fall etter at de selv titulerte den timelange utgivelsen EP7 som nettopp en EP.

Omslaget på LP5 ga ingen informasjon, utover å angi at det var nettopp Autechre som stod bak det hele. LP5, med (sikkert ubevisst) henvisning til den gamle hedersprislappen LP5, fra den gang en LP normalt var LP4 og kun de dyrere mer «eksklusive» fikk en litt høyere priskategori med LP5. Det var dosen nostalgi i denne omgang. Det var lite å hente av den slags i Autechres musikk. Ønsker man elektronisk musikk med innslag av det tilbakeskuende romantiske bør det heller søkes mot Boards Of Canada, Moon Wiring Club eller The Caretaker. Likevel var det visse konsesjoner i retning av det emosjonelle på LP5, overraskende nok.

LP5 var en smule «renere» enn forgjengerne. Her fantes en større dose tekno og fast rytmikk å holde seg til. Rytmikken var dypt original og levende, her oppleves AI lenge før AI reelt eksisterte. Albumet var mindre tungt og kranglete enn forgjengeren Chiastic Slide. Det hadde også sneket seg inn en viss tristesse, en melankoli som gjorde det lettere å ta inn musikken, og ikke bare bli imponert på rent intellektuelt nivå. Her maktet Autechre å koble det imponerende og fremadrettede nyskapende med noe som minnet om følelser og levd liv. Ta den rolige, dumpe Corc, her hørtes maskinene rett og slett triste ut. Og det var smellvakkert. Eller den avsluttende «balladen» Drane2; maskinene remjet en klagesang.  På Rae vaket de i samme terreng som Aphex Twin. Om ikke man visste bedre ville det faktisk vært mer sannsynlig at det var Richard D. James og ikke Autechre.

I etter tid kan LP5 defineres som avslutningen på epoke 2 i Autechres utvikling, fra den første relativt sett sjangerbekreftende fasen med Inculabula og Amber, og den andre nyskapende og vilt fremadstormende med Tri Repetae – Chiastic Slide – LP5, riktignok med en neddempning med LP5.

LP5 samlet trådene fra Autechres nittitall, der den første fasen forsiktige bruk av tilgjengelige melodilinjer ble parret med den maskinelskende estetikken fra Tri Repetae og Chiastic Slide. Det var renere linjer og mindre skurr på frekvensen. Det ga musikken og lytteren en anledning til å puste. Det var som om LP5 åpenbarte seg, bevisst!, på en annen måte enn forgjengerne. Autechres musikk kunne for første gang siden Amber karakteriseres som vakker og inviterende. Om LP5 ikke var så imponerende og morsom som Tri Repetae og Chiastic Slide, var den mer elskelig, lettere å bli glad i og av. Booth og Brown hadde også utviklet seg som håndverkere, og der i gjennom blitt mer opptatt av resultatets estetiske kvaliteter, mer enn å la seg imponere over egne evner til maskinmanipulering. Slik ble LP5 det kuleste Autechrealbumet av dem alle. Likevel var LP5 fortsatt en vandring på om ikke samme stier, så i hvert fall samme nabolag som de to forgjengerne. Autechres andre «brudd» skulle komme med neste album.

Rating: 9/10