Argent – Ring Of Hands (CBS LP, 1971)

1) Celebration; 2) Sweet Mary; 3) Cast Your Spell Uranus; 4) Lothlorien; 5) Chained; 6) Rejoice; 7) Pleasure; 8) Sleep Won’t Help Me; 9) Where Are We Going Wrong

Musikkverdenen endret seg fort på det tidlige syttitallet, og da Argent var klare med album nummer to, tretten måneder etter debuten, hadde mye skjedd. Den «naive» poprocken gruppa hadde levert på debuten var ikke lenger det hippeste. Nå var det hard rock, singer/songwriters, elektrisk fusion og ikke minst progressiv rock som gjaldt. Samtidig var 1971 et av, om ikke det aller, sterkeste årene for populærmusikk. Dette året fikk verden servert en nesten uendelig rekke klassikere. Det er nok å nevne Led Zeppelin IV, Meddle, Tago Mago, Hunky Dory, What’s Going On, Who’s Next, Journey In Satchidananda, A Tribute To Jack Johnson, Sticky Fingers og Blue. Det er knapt til å tro.

Helt opp nevnte album nådde ikke Ring Of Hands, men at Argent leverte et brukbart album var det ingen tvil om. Gruppas besetning fra debuten var intakt, og det var også denne gangen Rod Argent og assosiert medlem Chris White som produserte. De to skrev også seks av platas ni sanger sammen, mens Russ Ballard stod bak tre.

Ring Of Hands var både en omfavnelse av den progressive rocken som stod sterkt i 1971 og en fortsettelse av poprocken gruppa hadde dyrket på debuten. Rod Argent hadde åpenbart latt seg inspirere av den nye bølgen band, og da kanskje spesielt de orgeltunge gruppene, som Emerson Lake And Palmer og Atomic Rooster Samtidig hadde gruppa evnen til å skrive fengende sanger inntakt, og beholdt et anstrøk av disiplin, som bidro til at de ikke ble fristet til endeløs og formålsløs «noodling» over kjente og ukjente temaer. Dét var det som kjent ikke alle som unngikk på denne tiden, hvor det var herlig lov å være både selvhøytidelig og ambisiøs, uten å bli sett på som en tulling.

Åpningssporet Celebration var en piano- og orgelbasert hippiehymne, med anslag av Crosby, Stills & Nash i harmoniene. Deretter fulgte den slappe bluesen Sweet Mary, en slik rusler som britiske band var så alt for glade i dytte inn på albumene sine, sikkert av mangel på nok godt materiale. Sweet Mary var Ring Of Hands svakeste øyeblikk og fort glemt.

På den første Ballard-skrevne sangen var det over i rockbasert prog. Det var lett å flire av tittelen Cast Your Spell Uranus, men ser man forbi teksten om å bli tatt med til tårnet og elske med månen (fnis), fant man en herlig låt av tiden.

Fantasy stod høyt blant proggere, og få høyere enn Tolkien. Den lange, utflytende Lothlorien var oppkalt etter skogen hvor alvene i Ringenes Herre holdt til, og låten stod godt til musikken; en lang, orgeltung affære, med Rod Argent i full Bachinspirasjon. Lothlorien var klassisk prog god som noen. Den samme stemningen satte Argent på Rejoice, selv om den for alle gode formål var en enkel pianopoplåt, badet i visse Bachoverlegninger. Samme behandling fikk også Pleasure, dog med et enda tyngre innslag av det progressive. Begge disse to fungerte fint, og det samme gjorde den váre Sleep Won’t Help Me, som sendte tankene tilbake til Zombies.

Russ Ballards tre bidrag viste frem en komponist av fengende og smått avansert poprock, med visse progressive anskuelser. Chained var det beste eksempelet på hva han kunne få til, dragende og refrengsterk. Den kastet Three Dog Night seg over, som de hadde gjort med Liar fra debuten. Chained ble med på Three Dog Nights album fra 1972, Seven Separate Fools. Noe av samme anslaget viste Ballard i platas avsluttende spor,  rockeren Where Are We Going Wrong, som ble løftet av et stilig stikk i refrenget.

Ring Of Hands ble ingen kommersiell suksess. Plata kom seg ikke inn på listene i hverken USA eller UK, men platesalg skulle ligge like rundt hjørnet.

Rating: 7/10