Argent – Circus (Epic LP, 1975)

1) Circus; 2) Highwire; 3) Clown; 4) Trapeze; 5) Shine On Sunshine; 6) The Ring; 7) The Jester

Argent hadde et album igjen av kontrakten med Epic, og den «nye» besetningen skred til verket tidlig i 1975. Etter at Argent i løpet av dette året levert både Circus, svanesangen på Epic, og deretter ett album for RCA, var det slutt for gruppa. Argent fikk ikke noen salgsmessige løft med de to siste platene, og det hele rant ut sanden.

Russ Ballard hadde vært et sentralt medlem i Argent fra 1969 til 1974, både som låtskriver, sanger og ikke minst som den som holdt gruppa rotfestet i hard rock. Han var motsatsen til Rod Argents myke popside, og ikke minst til hans progressive fantasier og utskeielser. Med Ballard forsvant det meste av rockfoten ut av Argent. På Circus dyrket gruppa progressiv rock iblandet fusionelementer, i spedd et par softe ballader og en music hall pastisj. Argent hadde, med unntak av den rendyrkede popdebuten, hele veien kavet med å få til et enhetlig uttrykk på platene sine, noe som fortsatte på Circus. Det hadde som resultat at Argent aldri klarte å forløse seg helt som albumband, dessverre.

Hadde gruppa konsentrert seg om progressive fusion på hele Circus, kunne deres sjette album fort endt opp som deres beste siden den fine debuten. Slik resultatet ble, var det dessverre et stykke til det gode albumet gruppa åpenbart hadde potensiale til å forløse.

Circus var et konseptalbum, hvor livet på sirkus ble en metafor for livet selv. Musikken var, med ett unntak, skrevet av Rod Argent. Hans faste låtskriverkompanjong og medprodusent Chris White nøyde seg denne gangen med å hjelpe til med produksjon. Det siste sporet ble skrevet av bassist Jim Rodford.

John Verity var ny hovedvokalist. Han hadde ingen spesielt sterk stemme, og fremstod anonym. Det var for så vidt ikke noe stort problem på de instrumentaltunge, langstrakte prog/fusion utskeielsene, men bidro til at allerede bleke popballader ble enda mer anonyme. Et kroneksempel var den sukrede McCartney-pastisjen Clown, som la seg så tett opp til Beatles-Paul at det var smått surrealistisk. Dårlig Paul vel og merke. Shine On Sunshine var en noe bedre tur til Macca-land, selv om også denne var vel triviell og intetsigende.

Beholdningen på Circus var de tre sporene som mikset progressiv rock med fusion. Åpningssporet Circus var vellykket, synthmarinert popprog med løft i refrenget, og nydelig elektrisk piano fra Argent. Den kunne godt vart noen minutter lengre enn sine tilmålte fire minutter. Den påfølgende Higwire strakk imidlertid sine vinger godt ut. I ni minutter varte herligheten, som var et stykke god progfusion av sin tid. Her fikk også de to nye gitaristene Verity og John Grimaldi vist seg frem som ypperlige håndtverkere. Highwire lå ikke langt unna det et band som Camel kunne finne på, omtrent på samme tiden. Og det var et kvalitetsstempel.

Jim Rodford hostet overraskende nok opp et stykke musikk til Circus, og hans åtte minutter lange Trapeze, også den en prog går mot fusion variant, som om den ikke akkurat rystet ditt indre, var hyggelig nok lytting. Også her var det den herlige blandingen av gitarer og elektriske tangenter som fikk dominere. Hadde flere spor ala disse tre erstattet for de to balladene og den avsluttende, flaue music hall-inspirerte The Jester, hadde resultatet blitt rett så bra. Slik ble det ikke, og dermed må vi nøye oss med å kun lytte til utvalgte spor når Circus hentes ut fra hyllene.

Rating: 6/10