Alice Cooper – Paranormal (earMUSIC cd, 2017)

1) Paranormal; 2) Dead Flies; 3) Fireball; 4) Paranoiac Personality; 5) Fallen In Love; 6) Dynamite Road; 7) Private Public Breakdown; 8) Holy Water; 9) Rats; 10) The Sound Of A; 11) Genuine American Girl; 12) You And All Of Your Friends

Selv om Alice Cooper ikke slapp et nytt soloalbum før i 2017, holdt han koken oppe i de seks årene mellom Welcome 2 My Nightmare og Paranormal. Han (og det gamle bandet hans) ble tatt opp i Rock and Roll Hall Of Fame i 2011, var support for Iron Maiden 2012 og Motley Crue i 2014 og 2015. Han slo seg også sammen med Johnny Depp og Joe Perry, uten at coveralbumet Hollywood Vampires slapp i 2015 var all verden å bruke tid på.

Heldigvis var Paranormal mer å bruke tid på da plata dukket opp på sommeren 2017. Alice hadde fått med seg Bob Ezrin som produsent, og alle med kjennskap til Cooper-katalogen vet at dèt var ofte var en suksessoppskrift. Han hadde også med Tommy Denander og Tommy Henriksen. Sistnevnte var også tungt involvert på Welcome 2 My Nightmare. De to tok seg av det meste av gitarspillet, med unntak av noen gjestespill fra blant andre Billy Gibbons (ZZ Top). Denander og Henriksen var også med på å komponere mye av materialet, sammen med blant andre Cooper selv. Gamle Alice hadde også fått med seg ingen ringere enn Larry Mullen jr. fra U2. Han trommet på det meste av plata, en oppgave han selvsagt løste utmerket.

På Paranormal gjennomførte Alice nok en resirkulering av seg selv, for gud vet hvilken gang. Nyhetens interesse var selvsagt for lengst forsvunnet da Alice kom med et nytt album, det 28. i rekken. Han holdt seg til rock & roll i forskjellige former. Denne gangen med et tydelig blikk til egen ungdomstid, der han både i vokal og musikkstil søkte tilbake til garasjerock og Detroit-stuket fra slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallet. Låttitlene bygde opp under det nostalgiske; Dead Flies, Rats, Dynamite Road; er man sikker på at det ikke var låttitler fra den gang da? Alice låt tidvis skummelt «ung» i røsten, der det var langt til den snerrende, «gammel-Alice» fra en del av platene hans på totusentallet.

Om det musikalske uttrykket var tilbakeskuende, var produksjonen betydelig mer moderne, om ikke polert så i hvert fall «modern corporate». Paranormal hadde tjent seg på en smule mer motstand i lydbildet, uten at det var en direkte ødeleggende produksjon.

Låtmaterialet var, som vanlig, en smule ujevnt. Så kan det tillegges at mannens lett gjenkjennelige stil virket litt mot ham, der vendingene tidvis ble vel velkjente. Det var likevel fullt mulig å trampe foten til låter som tittelsporet, Dead Flies (særlig den!), Private Public Breakdown og ikke minst Dirty Road, hvor den formidable Billy Gibson hadde selet på seg øksa og riffet på – da ble det med ett fyr i teltet!

Morsomt var det også at Alice Cooper tok med seg de gjenlevende medlemmene av det opprinnelige Alice Cooper Band på to spor. Det var et hyggelig tipp til hatten til gamle venner, selv om begge sporene kun var bonusspor på cd utgaven.

Alt i alt var Paranormal et bevis på at mannen eldet med en viss stil. At en mann i en alder av 69 år klarte å være så pass energisk og samtidig underholdene var ikke så verst. Slik ble Paranormal en morsom, om lettvekter, utgivelse, som det var greit for fansen å gi noen lytt, men neppe ville interessere så mange andre.

Rating: 6,5/10