Aerosmith – Done With Mirrors (Geffen LP, 1985)

1) Let The Music Do The Talking; 2) My Fist, Your Face; 3) Shame On You; 4) The Reason A Dog; 5) Sheila; 6) Gypsy Boots; 7) She’s On Fire; 8) The Hop; 9) Darkness

Etter fem år i utlendighet var Joe Perry tilbake, og det var også Brad Whitford, etter en tre år lang pause. Aerosmith hadde også byttet plateselskap, og var nå signet til Geffen Records.

Ted Templeman ble engasjert til å produsere Done With Mirror. Han hadde blant veldig mye annet gitt Van Halen herlig lyd på debutalbumet, og fulgte opp med å produsere alle deres første seks album. Templeman var ute etter å slippe villdyret løs, nærmere bestemt å få Aerosmith til å låte som sitt viltre og upolerte syttitallsjeg igjen. Det lyktes han for så vidt med, selv om Done With Mirrors ikke endte opp som det comebacket alle involverte håpet på. Det var ikke imidlertid ikke lyden som var problemet her; for siste gang på svært lenge hørtes Aerosmith ut som det rufsete, bluesbaserte hardrock bandet de startet opp som, og som gjorde dem så suksessrike på syttitallet.

På Done With Mirrors var Aerosmith på jakt etter sitt gamle jeg, med original-besetningen på plass. Det var brukbart med energi på plata, men det snek seg likevel inn en viss matthet og et slitent drag over det hele, uansett hvor hardt de forsøkte. Det var noe smått traurig over spill og sang, og låtmaterialet var ujevnt. Medlemmene hadde fortsatt ikke kvittet seg med de usunne vanene, og rusmisbruk hadde sikkert sin del av skylda for at det låt halvslapt. Det betød ikke at det manglet høydepunkter, for det var gode ting her.

Joe Perry hadde med seg åpningssporet Let The Music Do The Talking fra debutalbumet til The Joe Perry Project, bandet han ledet fra 1980 og frem til han ble med i Aerosmith igjen. Dette var det beste Aerosmith hadde gjort på plate siden Draw The Line, og var en herlig åpning på plata. En typisk ilter Aerosmithrocker, som kledde gruppa godt og spente forventingens bue for resten av albumet. Nå viste det seg at Let The Music Do The Talking var det beste sporet på hele plata. Låter som (særlig) The Reason A Dog og småteite My Fist, Your Face holdt også godt nivå. Utover disse tre var det få spor som det kunne gjøres plass til blant Aerosmiths bedre låter. Det var for langt mellom de gode riffene og de sikre stikkene som gruppa hadde så mange av på syttitallet. Det var heldigvis ingen håpløse powerballader eller meningsløs bruk av åttitallets produksjonsverdier. Her hadde altså mye vært gjort med bedre låtmateriale.

Tittelen på albumet pekte hen til medlemmenes forsøksvise oppgjør med rusmisbruket; speilet brukes som kjent til å sniffe kokain fra. Det var først de kommende to åra at medlemmene skulle lykkes med rehabilitering og opprydding i eget misbruk.

Done With Mirrors ble ingen stor kommersiell suksess, og  gikk kun til 36. plass på albumlistene i USA.

Rating: 6/10