Autechre – Exai (Warp 2cd, 2013)

1) FLeure; 2) irlite (get 0); 3) prac-f; 4) jatevee C; 5) T ess xi; 6) vekoS; 7) Flep; 8) tuinorizn; 9) bladelores; 10) 1 1 is; 11) nodezsh; 12) runrepik; 13) spl9; 14) cloudline; 15) deco Loc; 16) recks on; 17) YJY UX

Om det til tider var ting å utsette på kvaliteten på Autechres musikk, skulle man være over gjennomsnittet interessert, og i tillegg ha godt med tid tilgjengelig, om man med hånden på hjertet synes kvantiteten var laber. Helt fra starten av hadde Booth og Brown supplert de sytti minutter lange albumene med diverse EPer, som gjerne strakk seg opp mot det de fleste andre artister vil karakterisere som «ordinær» albumlengde.

Hyperaktiviteten avtok ikke med årene, i motsetning mange veteraner som etter hvert slapp mindre nytt materiale, etter som karrieren fikk år på nakken. Autechre gikk heller motsatt vei. Først med den to timer og ni minutter lange Exai,  deretter med den femdoble elsec 1-5, med spilletid på 250 minutter. Om man ikke var fornøyd med, ble det svar på tiltale med 2018s åtte album lange NTS Sessions, med spilletid på 480 minutter. På toppen av dette ga de ut en rekke livealbum, riktignok kun digitalt (som med elseq 1-5). Mer enn nok musikk å bite i altså. Så ble Autechre med rette kritisert for å være lite flinke til å redigere egen musikk, ikke minst i forbindelse med utgivelsen av Exai.

Exai var Autechres første dobbeltalbum og ble utgitt i mars 2013, etter å ha vært tilgjengelig for nedlastning fra Valentines Day (14. februar) samme år. En kjærlig hilsen til den dedikerte fan der altså, selv om et uttrykk som romantisk ikke akkurat var det første man tenkte på da Autechres knudrete, kalde elektronikk brøytet seg ut av høyttalerne.

Exai var et svimlende stort og komplekst album, med 17 spor fordelt på to timer. På Exai var gruppa for det meste tilbake i det urene, industrielle og avantgardistiske nabolaget de dro i gang med på Confield (2001), og fortsette med gjennom Draft 7.30 og Untilted. En «konstruert» ikke-musikk, inspirert av music concrete og musikk-skaper-seg-selv. Det var langt mellom de lyse melodiøse øyeblikkene de var innom på Oversteps. Exai var strengere, nesten avvisende i sin anti-melodiøsitet. Det gjorde lyttingen krevende, der det tok tid før musikken våknet til liv og lytteren kunne hekte seg på. At spilletiden var så voldsom gjorde «jobben» enda mer krevende. Samtidig var Autechre seg selv fullt og helt. Det var en trøstende gjenkjennelighet over begivenhetene, og fikk Exai tilstrekkelig med tid var det givende å dykke ned i Autechres verden, også denne gangen.

Exai hadde likevel hatt godt av en trimming og nedkorting. Det ble vanskelig å holde konsentrasjonen i all den insisterende og intense elektronikken. Exai var mer utmattende enn godt var. For undertegnede nytes albumet best i mindre doser, og da under konsentrert lytting. Det var under en slik økt den fantastiske bladelores avslørte seg selv, midt i lydhavet som var Exai. En drøyt ti minutter lang odysse av vellyd og gode stemninger, der den knudrete rytmikken og de drøye teksturer tredde til side, til fordel for ambiente tåkeflater av nedbrutt atomavfall og grusete beats.

Rating: 6,5/10