Aerosmith – Permanent Vacation (Geffen LP, 1987)

1) Heart’s Done Time; 2) Magic Touch; 3) Rag Doll; 4) Simoriah; 5) Dude (Looks Like A Lady); 6) St. John; 7) Han­gman Jury; 8) Girl Keeps Coming Apart; 9) Angel; 10) Permanent Vacation; 11) I’m Down; 12) The Movie

i følge Steven Tyler var Permanent Vacation det første albumet Aerosmith spilte inn i rusfri tilstand. Gutta hadde omsider gjennomført vellykkede rehabs, og var klare for del to i Aerosmiths karriere. For det var ikke bare rusproblemer det var ryddet opp i før utgivelsen av Permanent Vacation, det var tydelig at plateselskapet Geffen hadde tatt grep om begivenhetene; her skulle det selges plater! Det er selvsagt ingenting i veien med å satse på å nå ut til et stort publikum, så lenge kvaliteten på musikken ivaretas. Og det var desverre her Aerosmith som regel gikk på trynet. Målet om å selge plater ble ettertrykkelig oppnådd, med mange millioner solgte eksemplarer for albumene som skulle komme, men det hadde sin pris. Fra og med Permanent Vacation var Aerosmith et annet band, med rester av gammel storhet, men med en forflatning og trivialisering av musikken som ikke tok seg pent ut.

På Permanent Vacation hadde Geffen engasjert Bruce Fairbairn som produsent. Fairbairn hadde slått seg opp som produsent for AOR bandet Loverboy, som solgte mye plater på første halvdel av åttitallet. Han kom rett fra produserjobben på Bon Jovis Slippery When Wet, som også ble en kjempehit, og på mange måter definerte lyden av superkommersiell, MVT tilpasset hardrock på annen halvdel av åttitallet. Heldigvis skulle grungen skylle bort store deler av dette surret, selv om både Aerosmith og Bon Jovi overlevde den massakren. I tillegg til Fairbairn ble gruppa belemret med låtskriverhjelp fra Desmond Child, Jim Vallance og Holly Knight. Alle tre kjente navn, som har skrevet mange hitlåter for artister i alle sjikt av amerikansk mainstream. Fellesnevner for det de bidro med var gjenkjennelige, trivielle vrier på kjente formler, som medførte at man hadde hørt låten mange ganger før man hadde hørt den ferdig første gang. For så å oppdage at det hele hadde varighet som et gammelt  kneipbrød.

Child, Vallance Knight og Fairbairn satte sitt klare preg på Permanent Vacation. Fairbairn ved å gi Aerosmith et rundvasket og ganske så polert lydbilde, i alle fall i forhold til albumene fra syttitallet. Mange av låtene endte opp som popmetal, med svære refrenger, og gitarene som påheng til refrengene, og ikke som det rifforamaet som drev gruppas beste øyeblikk på syttitallet. Det var synd, for det var ikke tvil om at Aerosmith hadde hatt godt av kvitte seg med rusproblemene, De fremstod energiske på deler av Permanent Vacation. For helt håpløst var  ikke resultatet, selv om det hadde vært ønskelig med andre «hjelpere» enn de Geffen leverte.

Enkelte låter reddet noe av helheten. Magic Touch hadde fett gitarspill – her fikk Perry utfolde seg – og et knusende refreng. Rag Doll var morsom, med et funky driv som gjorde seg. De to sporene som minnet mest om «gamle» Aerosmith, St. John og Hangman Jury, holdt også ok kvalitet. Den avsluttende instrumentalen The Movie ruslet fint avgårde, et deilig avbrekk og en uvanlighet i Aerosmith katalogen.

Aerosmith gjorde også en versjon av Beatles I’m Down. Den endte opp som to minutters heseblesende kaving. De største syndene var det imidlertid singelkuttene Dude (Looks Like A Lady) og Angel som stod for. Dude var en hairmetal/popvariant som rev ned gruppas troverdighet med stor suksess. Stort bedre var ikke den grusomme powerballaden Angel. Hvordan kunne dere, gutter?

Resten av materialet var forglemmelig og irriterende popmetal, som for eksempel det rett ut ekle åpningssporet Heart’s Done Time.

Forretningsplanen til Geffen lyktes til fulle, Permanent Vacation endte opp med å selge 5 millioner eksemplarer.

Rating: 5/10