Anthrax – Fistful Of Metal (Megaforce Records LP, 1984)

1) Death Rider; 2) Metal Thrashing Mad; 3) I’m Eighteen; 4) Panic; 5) Subjugator; 6) Soldiers Of Metal; 7) Death From Above; 8) Anthrax; 9) Across The River; 10) Howling Furies

I januar 1984 slapp Anthrax albumet Fistful Of Metal. Dermed hadde det tredje av de fire store innen trashmetal sluppet sin debut. Slayer slo Antrax så vidt det var med sin debut Show No Mercy, som kom ut i desember 1983. Først ute var Metallica med Kill ‘Em All, som ble kastet løs på verden sommeren 1983. Megadeth fikk ikke ut sin debut, Killing Is My Business… And Business Is Good! før sommeren 1985, etter at Megadeathsjef Dave Mustaine hadde fått sparken fra Metallica rett før utgivelsen av Kill ‘Em All.

I motsetning til Metallica, Slayer og Megadeath, som alle kom fra California, var Anthrax fra østkysten. Gruppa fant sammen i New York i 1981. Scott Ian og Dan Lilker var hovedpersonene innledningsvis. Lilker sluttet etter ett album, og startet Nuclear Assault. Scott Ian derimot, forble trofast og er per i dag det eneste medlem i Anthrax som har vært med fra starten.

Anthrax bygde seg opp et rykte som liveband og fikk etter hvert kontrakt med Megaforce Records. Scott Ian (gitar), Dan Lilker (bass), Dan Spitz (gitar), Charlie Benante (trommer) og Neil Turbin (vokal) spilte inn debutalbumet på høsten 1983.

Bak et usedvanlig primitivt, vulgært og herlig metalomslag av tiden, befant det seg en god dose thrash metal, med tung (kremt) inspirasjon fra klassisk britisk hard rock, NWOBHM, punk og nok også Metallica. Alt spilt med en usedvanlig energi og herjing med instrumentene. Fistful Of Metal fikk blandet mottagelse, og ble anklaget for å være Judas Priest rip off, ha et smakløst omslag og mere til.

At gruppa var inspirert av Judas Priest var det liten tvil om, men at det skal brukes mot en gruppe slyngler fra New York er vanskeligere å forstå. At omslaget er smakløst? Hallo! Når skulle metal være smakfull?

Anthrax hadde mange av de samme inspirasjonskildene som Slayer og Metallica, og det musikalske utrykket på debutplatene befant seg i samme nabolag. De dro metalen lenger ut i et aggressivt landskap; raskere, hardere og mer brutalt. En slags stilisering av «om idioter, av idioter, for idioter» – og likevel med stor kunstnerisk fornyende kraft. De unge musikerne tok heavy metal videre og hadde enorm påvirkning på flere kommende generasjoner musikere.

Vokalen var det som først og fremst skilte Anthrax fra de to andre. Der Metallica og Slayer hadde den typisk barske bjeffingen i front, hadde Anthrax en klassisk metalsanger i Neil Turbin. Turbin var ikke flau for å legge seg tett på Rob Halford i Judas Priest. Det kledde i grunn trash like godt som noe annet, og gjorde inspirasjonen fra klassisk heavy metal åpenbar.

I likhet med de andre tre gruppene som skulle bli kongene av trashmetal utover åttitallet, var debutalbumet en god start, uten at det nådde de klassiske høydene. Det skyldes delvis et smule monomant rifforama her og der, uten de helt hektende riffene, og delvis en produksjon som ikke fikk fram kraften i det Anthrax presterte fra scenen. Det skulle bedre seg dramatisk på kort tid. Likevel var Fistful Of Metal et kult metalalbum, en plate som bør høres av dedikerte metalhoder.

Blant undertegnedes favoritter må åpningssporet Deathrider nevnes. Bang! Der var trashmetal ala New York levert til verden, med et sanseløst driv og en innstilling som var det mest hardføre hardcoreband verdig.

Modenhetsnivået kan måles med den påfølgende Metal Trashing Mad og ikke minst i versjonen av Alice Coopers I’m Eighteen. Sistnevnte ble gjort på nøyaktig samme måte som resten av låtene; full klamp i bunn og ingen fanger. Det er nesten så man trodde mer på disse 20 år gamle guttungene enn på den dekadente Alice tilbake i 1973.

Rating: 7,5/10