Atomic Rooster – Death Walks Behind You (B&C Records LP, 1970)

1) Death Walks Behind You; 2) VUG; 3) Tomorrow Night; 4) Streets; 5) Sleeping For Years; 6) I Can’t Take No More; 7) Nobody Else; 8) Gershatzer

Gitarist og vokalist John Du Cann var opprinnelig tiltenkt som et fjerde medlem i Atomic Rooster, men da bassist og vokalist Nick Graham sluttet, valgte Vincent Crane og de andre å fortsette som trio. Crane overtok bassjobben selv, som han løste ved hjelp av keyboardets basspedal.

I august sa Carl Palmer takk for seg. Han gikk til Emerson, Lake And Palmer. Dèt skulle vise seg å være et smart trekk, i hvert fall kommersielt. ELP ble et av rockens største band på første halvdel av syttitallet. Etter en mellomløsning med Ric Parnell bak trommene, fant Atomic Rooster en permanant erstatter i den 18 år gamle Paul Hammond. Det var trioen Crane, Hammond og Du Cann som spilt inn Death Walks Behind You i august 1970. Med Du Cann på laget fikk Crane avlastning på komposisjonssiden. De to delte på og samarbeidet om å skrive alle låtene på plata.

Death Walks Behind You ble Atomic Roosters kommersielle gjennombrudd, men suksessen var ikke umiddelbar. Ved utgivelsen i september 1970 gjorde albumet lite ut av seg, men salget fikk fart på seg da Tomorrow Night ble en hitsingle i februar 1971. Tomorrow Night gikk helt til 11. plass i UK, og dro med seg albumet til en 12. plass. Denne gangen kom de også inn på Billboard 200 i USA, dog med en beskjeden 90. plass. Høyere enn dette skulle aldri Atomic Rooster komme på albumlistene igjen.

Suksessen var slett ikke ufortjent. Death Walks Behind You var et vellykket stykke musikk i skjæringspunktet mellom hardrock og prog. Gruppa var forankret i den britiske bluesboomen fra slutten av sekstitallet, men de maktet å skape noe eget, der musikken var nærmere progrock enn blues, med den tunge rocken som bunnplanke.

Albumet var mørkt og dystert. Omslaget varen kopi av William Blakes Nebuchadnezzar. Et portrett av kongen med samme navn, fra det gamle testamentet. Han mistet forstanden og vandret rundt som et dyr. Dystert opplegg, og plata var ikke spesielt mye lystigere.

Death Walks Behind You, Atomic Roosters største øyeblikk, åpnet plata. En syv minutter lang skrekkhistorie, pakket inn i nydelig temperert hard rock. Om den ikke slo like hardt som Black Sabbath av tiden, var den et framifrå stykke protodoom. Gitarist Du Cann tilførte gruppa et bitt de hadde manglet, og sendte dette marerittet opp på klassikernivå. Du Cann hadde også en stemme som passet til materialet. Han var mindre pompøs i det vokale foredraget enn forgjenger Graham, noe som passet bedre til den sinte, røffe hardrocken.

Singelen Tomorrow Night var en overraskende hit, noe som talte til publikum i 1971s fordel. Den var riktignok utstyrt med et stilig refreng, men var i sum en temmelig mørk affære. Herlig hard rock av tiden var det uansett. Albumet inneholdt ytterligere tre sterke hard rocklåter. Hverken Streets, Sleeping For Years eller I Can’t Take No More var mindre enn underholdene. Cranes keyboards og Du Canns gitarer dominerte under Du Canns vokal, men også unge Hammond gjorde godt fra seg bak trommene. Hans innsats stod ikke tilbake for Palmers arbeid på debuten.

Også denne gangen var det plass til en pianodrevet ballade, selv om Nobody Else skjøt progressiv fart underveis, og ikke helt nådde opp til forgjengeren Winters høyder.

Vincent Crane hadde også behov for å bruse litt med fjæra, noe han gjorde gjennom to keyboardstunge instrumentaler. Særlig Vug var det driv og stil over, der den lå som et surklende mellomspill mellom platas to beste spor, Death Walks Behind You og Tomorrow’s Night. Gershatzer var heller ikke verst, om en smule lang i sin progonani.

Rating: 8/10