Aerosmith – Honkin’ On ‘Bobo (Columbia cd, 2004)

1) Road Runner; 2) Shame, Shame, Shame; 3) Eyesight To The Blind; 4) Baby, Please Don’t Go; 5) Never Loved A Girl; 6) Back Back Train; 7) You Gotta Move; 8) The Grind; 9) I’m Ready; 10) Temperature; 11) Stop Messin’ Aro­und; 12) Jesus Is On The Main Line

I 2004 tok Aerosmith en u-sving og spilte inn sitt lenge bebudede bluesalbum. Honkin’ On ‘Bobo var riktignok like mye et bluesrock album; Aerosmith hadde, med noen få unntak, aldri spilt ren blues. Gruppa hadde forankring i den britiske bluesboomens rockversjon av blues. Band som Yardbirds, Pretty Things, John Mayall Bluesbreakers og Rolling Stones var sentrale forbilder for gutta fra Boston.

Honkin’ On ‘Bobo ble spilt inn på Joe Perrys ranch utenfor Boston. Innspillingene ble foretatt etter lystprinsippet. Innspilling ble kun foretatt når medlemmene var i det rette humøret. Et realt overskuddsprosjekt for Aerosmith altså, og så var jo spørsmålet om det kom god musikk ut av en slik setting. For bluesrock og blues spilt av hvite menn var en rimelig død hest å piske i vårt årtusen. Det var snakk om en tradisjon og musikkform som hadde stått dønn stille siden starten av syttitallet. Selvsagt var det unntak, men de var i mindretall! Fornyelsen av bluesen gjennom bluesrocken brant kraftig og iltert på sekstitallet, men flammen døde ganske raskt ut på syttitallet. Mange av bluesrockerne skrudde da opp forsterkerne til elleve og ga seg hen til heavy metal og hard rock.  Ut av denne forvandlingen kom også Aerosmith, med sin bluesbaserte hardrock.

Med dette bakteppet var det rett og rimelig at Honkin’ On ‘Bobo ble et bluesrockalbum. Gruppa tok for seg et knippe klassikere og gikk til verket med energi og overskudd. Honkin’ On ‘Bobo fikk en polert lyd. Litt i overkant så, selv om det ble delvis kompensert av energien, og luft i lydbildet. Den gamle ringreven Jack Douglas var ansvarlig for lyden på plata. Han produserte sammen med Marti Frederiksen, Joe Perry og Steven Tyler. Douglas huskes som produsent for Aerosmiths klassiske album fra syttitallet.

På Honkin’ On ‘Bobo leverte gruppa versjoner av Bo Diddley, Sonny Boy Williamson, Willie Dixon, Peter Green, Joe Williams og Fred McDowell. I tillegg fikk man en omskrevet versjon av Aretha Franklins Never Loved A Man, her kalt Never Called a Girl, og en egen låt, The Grind. The Grind var en grei ballade, men hadde ikke spesielt mye blues i seg; det var Aerosmith på det jevne.

Aerosmith klarte seg greit nok i versjonene av de gamle klassikerne, uten at hus ble revet. Stop Messin’ Around var et nikk til gamle Fleetwood Mac, låta var opprinnelig å finne på deres album Mr. Wonderful. Roadrunner gjorde vel alle de britiske bluesrockerne på første halvdel av sekstitallet, og Aerosmith gjorde ikke skam på Bo Diddley-traveren. You Gotta Move har jeg alltid likt, her dunket den avgårde uten skam – noe Aerosmith jo heller aldri har hatt – på sine gospelrøtter. Aerosmith tok utgangspunkt i Rolling Stones liveversjon fra 1969-turneen.

Den akustiske Jesus Is On The Main Line var et vakkert sluttpunkt. Her fikk Tyler god vokalhjelp av Tracy Bonham.

Det var godt å høre Aerosmith spille bluesrock, fri fra alle dustete pretensjoner om å være moderne og jakte på tenåringer.

Rating: 6,5/10