Badfinger – Straight Up (Apple LP, 1971)

1) Take It All; 2) Baby Blue; 3) Money; 4) Flying; 5) I’d Die Babe; 6) Name Of The Game; 7) Suitcase; 8) Sweet Tuesday Morning; 9) Day After Day; 10) Sometimes; 11) Perfection; 12) It’s Over

Da Straight Up omsider ble utgitt i desember 1971, var det slutten på en lang og slitsom prosess. Badfinger satte i gang innspillingene allerede i januar 1971, med Geoff Emerick som produsent. I mars hadde de et album i boks, og dro deretter på turne i USA, som var gruppas beste marked.

Apples USA sjef Allan Steckler satte imidlertid foten ned for Emerick-innspillingene. Han fikk George Harrison til å gå i studio med gruppa da de var ferdig med USA-turneen på tampen av mai. Badfinger var svært fornøyd med Harrison, som likte gruppa og engasjerte seg for et godt resultat. Etter at de i felleskap hadde fikset på Suitcase og Name Of The Game fra Emerick-innspillingene, samt spilt inn de nye sangene Day After Day og I’d Die Babe, var det imidlertid klart for nok et tilbakeslag. Harrison hadde engasjert seg voldsomt for Bangladesh, som stod oppe i en gigantisk sultkatastrofe, og hastet i vei for å arrangere det som skulle bli Concert For Bangladesh. Dermed var Badfinger overlatt til seg selv, uten et endelig album å vise til. Steckler fikk Todd Rundgren til å overta som produsent. Det unge geniet Rundgren hørtes ut som en perfekt produsent for Badfinger, med sin evne til å lage fantastisk popmusikk. Så ble ikke matchen vellykket likevel. I hvert fall ikke på det personlige plan. Badfinger-gutta syntes Rundgren var egosentrisk, uhøflig og kun opptatt av sine egne ideer. Gruppa var heller ikke fornøyd med det endelige resultatet. Akkurat dét var muligens farget av strabasene med innspillingene og det dårlige forholdet til Rundgren, for Straight Up endte opp som et særdeles sterkt album. Badfingers beste faktisk.

Der No Dice var proto-powerpop, var Straight Up både det og mer i tillegg. Straight Up var et gjennomarbeidet, variert og sofistikert poprockalbum, fullt av sterke komposisjoner med arrangementer som løftet sangene opp i den øverste divisjonen. Plata hadde karakter og særpreg, og viste frem et band på toppen av sin skaperkraft.

Harrison hadde ønsket å lage nettopp et sofistikert album med Badfinger, med inspirasjon fra The Beatles Abbey Road, hvor the fab four strakk ut sine vinger og viste hva som var mulig å gjøre innenfor rammene av rock.  Publikum i USA likte det de hørte, og kjøpte albumet opp til 31. plass på Billboardlisten. De fikk også to store singelhits i USA, med Day After Day, som gikk helt til 4. plass, og den vidunderlige Baby Blue, som nådde en 14. plass. I hjemlandet var det magert med albumsalg, selv om Day After Day gikk til 10. plass på singellisten. Utrolig nok ble ikke Baby Blue utgitt på singel i hjemlandet.

Badfinger hadde tre låtskrivere, som alle fikk med sanger på Straight Up. Pete Ham skrev fem, Joey Molland fire, Tom Evans to og Evans og Molland én sammen. Også denne gangen var det Pete Ham som stod for de største øyeblikkene, og det er mulig å tenke tanken på hvordan Straight Up hadde hørtes ut med kun komposisjoner av denne naturlige, talentfulle låtskriveren. Det var svært få – kanskje bare Lennon og McCartney – som skrev like sterke poplåter i 1972. Begge singlene var hans verk. Baby Blue hadde en tidløs melodi, og en perfekt miks av gitarstuk og himmelske harmonier – og et refreng å bli salig av. Day After Day var en av sangene Harrison gjorde ferdig før han dro for å redde Bangladesh. Harrison bidro med karakteristisk slide, og jammen om ikke hans kompis Leon Russell spilte piano. Day After Day var en ballade, ikke langt unna noe McCartney kunne laget på en god dag.

Alle Hams fem låter var i toppklasse. Perfection ble drevet frem av kassegitarer og et gyngende, bløtlagt driv som stort sett holdt seg i det akustiske – og for noen sangere Badfinger var!  Name Of The Game var tiltenkt å være den første singelen, men dèt ble stoppet av plateselskapet. Den var nok en klassisk ballade, ikke veldig langt unna Without You, minst like sterk, om ikke bedre. Det samme var åpningssporet Take It All, en smellvakker sang, som satte standarden for Straight Up.

Både Molland og Evans slet med å nå Pete Hams nivå, men hadde gode bidrag, selv om det ble noe mer alminnelig over det hele. De jevnt greie komposisjonene ble løftet av produksjonen, sterk vokal og oppfinnsomme arrangementer. Flying, som Evans og Molland skrev sammen, var farlig nærme noe Lennon kunne skrevet på samme tid, men reddet seg i land med en fin melodi og rufsete rockanslag i stikket.

Mollands I’d Die Babe var ruslepop av beste merke, og det samme var Suitcase. Suitcase ble løftet av stjernelaget Harrison (gitar), Russell (gitar) og Klaus Voorman på elektrisk piano. Evans beste bidrag var den avsluttende balladerockeren It’s Over, som rundet av et sterkt album.

Rating: 8,5/10