Bauhaus – In The Flat Field (4AD LP, 1980)

1) Double Dare; 2) In The Flat Field; 3) God In An Alcove; 4) Dive; 5) Spy In The Cab; 6) Small Talk Stinks; 7) St. Vitus Dance; 8) Stigmata Martyr; 9) Nerves;

Høsten 1978 var en begivenhetsrik og viktig periode i britisk undergrunnsmusikk, hvor den store vandringen fra punk til post punk, industri, minimal synth og støyrock var satt i bevegelse, av Throbbing Gristle, Joy Division, The Cure, The Fall, Magazine, Gang Of Four, Wire, Gary Numan, Cabaret Voltaire og mange flere. I USA var det også store ting på gang. Her var banebrytende artister som DNA, Glenn Branca. Material, Bush Tetras, The Cramps, Tuxedomoon, Chrome og Devo i startgropa.  Det var en fantastisk tide for nyskapende musikk.

Midt i denne flodbølgen bestemte fire kunstskolestudenter fra Northampton seg for å starte band. Barndomsvennene Peter Murphy, Daniel Ash og brødrene Kevin og David J. Haskins tok navnet Bauhaus 1919, etter den tyske kunstretningen. Bauhaus ble etablert av Walter Gropius i Berlin i 1919, og tok opp i seg alt fra moderne kunst til design og arkitektur.

Bandet Bauhaus tok også mål av seg å skape et nytt sound og en ny stil. Det stod ikke på ambisjonene, der de slo om seg med inspirasjon fra David Bowie, T. Rex, Velvet Underground, Roxy Music og Stooges, til Oscar Wilde, Antonin Artaud og Bertolt Brecht & Kurt Weil. Så skulle det også vise at Bauhaus ble gudfedre for en retning innen post punk; de står igjen som en av gothrocks fremste innovatører.

Bauhaus hadde en formidabel frontfigur i den mørke og hypnotiske vokalisten Peter Murphy, som med sin fremtoning og stil ble en katalysator for en generasjon unge gothere. Hans samarbeid med gitaristen Daniel Ash dannet grunnlag for mye av den musikalske magien Bauhaus skapte. Ash skarpe, kantete og mangfoldige gitarspill var den perfekte motsatsen til Murphys patosfylte vokal. Ash var en gitarist som raskt søkte seg ut av den minimalistiske, typiske post punkvibben. Han var ikke redd for å breie seg ut, noe som passet gruppas ellers så minimalistiske uttrykk godt.

1919 forsvant fort fra gruppas navn og etter å ha eksistert i kun seks uker gikk de i studio og spilte inn fem spor. De plukket ut den ni minutter lange Bela Lugosi’s Dead som første singel. Den ble utgitt som 12″ på det lille selskapet Small Wonder i august 1979. 12″ble en kommersiell suksess og lå på de britiske indielistene i tett på to år, og fikk også gode kritikker. Og kanskje viktigst av alt; de ble tatt inn i varmen av John Peel, som spilte den på radio og inviterte Bauhaus til en Peel-session i januar 1980.

Bauhaus fikk så kontrakt med nystiftede 4AD, et av åttitallets viktigste plateselskap, og i november 1980 ble gruppas debutalbum In The Flat Field utgitt.

Gruppa hadde klart for seg hvordan In The Flat Field skulle låte og hva albumet skulle inneholde. De valgte å produsere plata selv, og det var et lurt trekk. Bauhaus fremstod allerede på debutalbumet som et definert og «ferdig» band, her var visjonen og de musikalske elementene på plass, Et tungt, dystert sound med røtter i postpunk, Velvet Underground, tidlig Roxy Music og proto punk, med dryss av krautrockens monotone rytmikk. Og hele veien med en rituell, perkusjonstung vibb. Bauhaus hadde riktignok ikke den brutale dybden til Joy Division, men hvem hadde vel det? Og istedet for å etterligne andre dyrket de frem sin egen stil, som skulle bli omfavnet av skarer av andre band. Og snart var hele gothscenen en viktig ingrediens i undergrunnsrocken på de britiske øyer.

Dette hindret ikke de store musikkavisene, med NME og Sounds i spissen, å totalslakte og nærmest latterliggjøre In The Flat Field. Deres apolitiske og kunstferdige støyrock passet dårlig inn hos særdeles politisk bevisste og snobbete musikkjournalister, som var ualminnelig høye på seg selv. Historien skulle imidlertid gi Bauhaus rett, og i et historisk perspektiv bør In The Flat Field ses på som nyskapende og varig.

In The Flat Field bestod av 9 spor over 38 minutter, med skarp og tung rock, som har tålt tidens tann svært godt. All musikken ble skrevet av gruppa i fellesskap og plata inneholdt flere låter som står igjen som klassikere. Det ble også musisert godt, det var lite skrangel – de fire hadde allerede rukket å bli solide musikere. In The Flat Field var oppfinnsom, fengende og noe for seg selv.

Det var ikke ett dårlig øyeblikk på plata, men noen låter fortjener å nevnes særskilt. Den minimalistiske Spy In The Cab vandret sakte frem over en enkel trommefigur og utflytende, sterkt psykedelisk og støyende gitarspill, under Murphys vokal. Et passende brudd fra den tunge, lett hysteriske gitarrocken som preger flere av de andre sporene. Den lange avslutningen med Nerves hadde noe av den samme stemningen. Her var det en skummelt piano som lå og vippet over den tribale beaten, med en grinete og smått hysterisk Murphy dansende over det hele.

In The Flat Field hadde også flere kontante rocklåter, som skilte seg fra den gemene hopens forsøk på denne tiden. Mye takket være gruppas unike visjon om å skape noe nytt, basert på inspirasjonskildene sine. Resultatet ble en kunstrock med brutale trekk og stor hekt. Sjekk åpneren Double Dare og tittelsporet. Sistnevnte var som et godstog som ramler over lytteren – spill høyt!

Manglende suksess hos kritikerne til tross, In The Flat Field ble en suksess med 1. plass på de britiske indielistene og en svipptur innom de ordinære hitlistene, med en 72. plass som resultat.

Rating: 8/10