The Beta Band  – The Beta Band (Regal cd, 1999)

1) The Beta Band Rap; 2) It’s Not Too Beautiful; 3) Simple Boy; 4) Round The Bend; 5) Dance O’Er The Border; 6) Broken Up A-Ding-Dong; 7) Number 15; 8) Smiling; 9) The Hard One; 10) The Cow’s Wrong

Da The Beta Bands først album ble utgitt i juni 1999, var det mange som klødde seg i hodet. Forvirringen ble ikke mindre av at gruppa selv var raskt ute og dømte albumet nord og ned. «Absolute Shit» som vokalist Steve Mason uttalte det. Gruppa klaget sin nød over manglende tid til å gjøre plata ferdig. De ble presset til å komme opp med et resultat lenge før de var ferdig med innspillingsprosessen og de påstod at det som ble utgitt ikke var mer enn skisser. Det alternative bildet av det som skjedde var selvsagt en klassisk selv-sabotasje, en venstrevri for å slippe unna forventningspress og pes fra et bransje-maskineri som The Beta Band hadde lite til overs før. Uansett hva som lå bak  fordømmelsen av eget verk; «The Beta Band» bekreftet gruppas rykte som en ballstyrlig gjeng, som gjorde nøyaktig som det passet dem. Antagelig ønsket de både å selvsabotere og oppnå kredibilitet. Samtidig skal det sies at gruppa nok kverket en potensiell kommersiell karriere effektivt med «The Beta Band». De kom aldri helt over  backlashen plata ga dem.

«The Beta Band» var et uferdig album, som hadde et skisseaktig og «all over the place»- stigma hengende over seg. Det hindret ikke at det var mye god musikk å finne på plata. Det hele startet riktignok helt ute på jordet, med den meningsløse The Beta Band Rap. Den inneholdt et rap-parti midtveis, men var mest et rørete forsøk på rockabilly ispedd music hall, som falt flatt til jorden, meningsløs og rett ut irriterende. Det var friskt å plassere albumets største tabbe først, som for å sikre at en hver forhåpning om et stilrent og klassisk debutalbum, etter de tre sterke EPene, ble lagt død umiddelbart.

Etter den famøse innledningen ble det straks bedre. Resten av plata var en reise i morsomme musikalske nabolag, som regel med en fiffig beat i bunn. Det meste kretset rundt Steve Mason, som sang enkle melodier over sin egen kassegitar, som deretter ble bygd ut med elektroniske space-fantasier, aparte rytmebrygg og psykedelisk stjernestøv. Slik sett ble oppskriften fra de forutgående Epene fulgt, men det var enda løsere i fisken denne gangen.

Et av platas definitive høydepunkt fulgte som låt nummer to, den lange, sløye It’s Not To Beautiful. Her koblet gruppa et enslig riff på elektroniske sirkler og et hakkete beat, mens lys, halvfjern vokal trakk opp et klassisk rock-rasjonale over drøye fem minutter. Deretter datt det hele sammen i samples fra det fantastiske soundtracket til filmen The Black Hole. Det var elegant og smart gjort, med en spenning som ikke var dagligdags i kunstrock, hverken før, da eller senere. Deretter fulgte det ene skrudde sporet etter det andre, med musikk full av ideer og liv, men også noen øyeblikk av traurig langtekkelighet.

Den stutte rytmebiffen Simple Boy var en oppvarming til Round The Bend. Sistnevnte var ikke mer en middels, men ble reddet i land av oppfinnsomt arrangement, livlige rytmer og  en kul tekst om lytte til Beach Boys Wild Honey album. Deretter fulgte rytmeorgien Dance O’er The Border, som virret rundt seg selv på en rytmeboks. Fascinerende lytting, men kanskje ikke all verdens varig. Da var den følgende Jamaica-pastisjen mye bedre; en deilig, drømmende reise i solen, mot ingenting.

Avslutningen på plata reddet helhetsinntrykket. Lange, lyse og lystige Smile (var det nok et nikk til Beach Boys?) var en oppvarming til The Hard One, den ti minutter lange, stillestående og uendelig vakre balladen som lå og ruget på slutten av albumet. Her parafraserte Steve Mason Bonnie Tyler, intet mindre, til fantastisk effekt. The Hard One var vakker, melankolsk og supertrist. Et av gruppas største øyeblikk. Etter den utladning ble det hele rodd  i land med den underlige, psykedeliske balladen The Cow’s Wrong.

Rating: 7/10