Anthrax – Sound Of White Noise (Elektra cd, 1993)

1) Potters Field; 2) Only; 3) Room For One More; 4) Packaged Rebellion; 5) Hy Pro Glo; 6) Invisible; 7) 1000 Points Of Hate; 8) Black Lodge; 9) C11H17N2O2SNa; 10) Burst; 11) This Is Not An Exit

Metallicas selvtitulerte 1991-album (The Black Album), ble et vannskille i thrashmetal. Her spredde Metallica sine vinger godt ut, og fjernet seg tidvis langt fra sin opprinnelse. Albumet var en mastodont, en enorm kommersiell vridning og kraftprøve, som inneholdt mye god musikk og var en fornyelse for Metallica. Det var også plata som etablerte Metallica som et av klodens største band, en status de merkelig nok har beholdt opp gjennom årene, på tross av flere svake album. Verden er rar.

Omtrent samtidig med at Metallica satte en støkk i thrash-verden, med et unntak for Slayer som aldri har brydd seg om, utraderte grunge og alternativ metal hele den fæle hårmetalen. Nå var det ut med sminke og vassen lightmetal og inn med tømmerhoggerskjorter, uflidde herrer og tunge riff.

Hva Anthrax tenkte midt oppe i disse musikalske jordskjelvene vites ikke, men det gjorde åpenbart inntrykk. Etter at de sparket Joey Belladonna som vokalist hadde de en liten tenkepause. Etter hvert kom John Bush inn som ny vokalist. Bush kom fra vokalistjobben i det amerikanske metalbandet Armored Saint, som laget noen spreke skiver på åttitallet. Samtidig byttet gruppa plateselskap. De forlot Island og signerte for Elektra. Da Anthrax kom tilbake med nytt album i 1993 var fornyelsen ganske total; nytt plateselskap, ny vokalist, ny produsent og musikalsk fornyelse.

Til å produsere Sound Of White Noise valgte gruppa Dave Jerden, et valg som satte sitt åpenbare preg på resultatet. Jerden hadde produsert Alice In Chains to første album, og det var i deres retning Anthrax satte kompassnåla for sin videre musikalske ferd. Sound Of White Noise hadde vasket av seg det aller meste av thrash-flasset og erstattet det med seig og tung alternativ metal. Tematikken var fortsatt «voksen» og tung, i den samme tralten som hadde dominert de to foregående albumene. Det var ingenting igjen av tidligere tiders tegneserieestetikk og humor. Den mest naturlige referansen var nettopp Alice In Chains, noe også stemmen til John Bush forsterket. Bush la seg tett opp til Layne Staleys angstfylte nebb, uten at han nådde ned til Staleys brønndype fortvilelse.

Likevel klarte Anthrax å komme opp med både hektende og god musikk i sin nye musikalske ham. Sound Of White Noise var melodisk, tung og hardtslående alternativ metal, med flere sterke låter. Det var jevnt god underholdning hele den snaue timen det pågikk, selv om plata ikke nådde opp til for eksempel det Alice In Chains og Soundgarden drev med på samme tid. Man kunne ta seg i å savne et mer personlig preg på musikken. Anthrax jaktet på fornyelse og ble kanskje litt vel lydhøre i forhold til Jerdens Chains-inspirasjon. La nå likevel ikke det forhindre deg i gi plata en god lytt. Sanger som singelen Only, det skrudde samarbeidet med Angelo Badalamenti på Black Lodge, den blytunge Potter’s Field og midtempovarianten Room For One More, hører alle hjemme i historien om metallen på nittitallet.

Det store publikum likte også det de hørte. Sound Of White Noise gikk rett inn på syvende plass på Billboard 200, og solgte raskt til gull.

Rating: 7/10