Bauhaus – The Sky´s Gone Out ( Beggars Banquet LP, 1982)
Bauhaus – Press The Eject And Give Me The Tape (Beggars Banquet LP, 1982)

1) Third Uncle; 2) Silent Hedges; 3) In The Night; 4) Swing The Heartache; 5) Spirit; 6) The Three Shadows, Part 1; 7) The Three Shadows, Part 2; 8) The Three Shadows, Part 3; 9) All We Ever Wanted Was Everything; 10) Exquisite Corpse 
1) In The Flat Field; 2) Rose Garden Funeral Of Sores; 3) Dancing; 4) The Man With The X-Ray Eyes; 5) Bela Lu­gosi’s Dead; 6) The Spy In The Cab; 7) Kick In The Eye; 8) In Fear Of Fear; 9) Hollow Hills; 10) Stigmata Martyr; 11) Dark Entries

I 1982 ga Bauhaus først ut singelen Spirit, som gikk til 42. plass på listene i UK. Like etter oppnådde de større suksess, med en kalkulert versjon av Bowies gamle traver Ziggy Stardust. Den gikk til 15. plass, sikret deltagelse på Top Of The Pops og dro med seg gruppas tredje album The Sky’s Gone Out, som nådde helt opp til 4. plass på albumlistene og sikret Bauhaus stjernestatus i hjemlandet.

Fra Bauhaus debuterte i 1980 og frem til tredjealbumet ble sluppet i oktober 1982 hadde de dermed lykkes med å både bli popstjerner og være frontfigurer for gothbølgen, hvor band som Sex Gang Children, Alien Sex Fiend, Balaam Angel og en haug andre hentet inspirasjon fra særlig Bauhaus og Siouxsie & The Banshees.

Statusen som frontfigurer for en bølge av nye band la ingen hemninger på Bauhaus kreativitet og eksperimentvilje. Dèt var åpenbart  på The Sky’s Gone Out, som var langt unna alle forestillinger om gothbands musikalske begrensinger.  På The Sky’s Gone Out tok Bauhaus ytterligere steg ut i ukjent terreng, og leverte et album som strakk seg i flere retninger. Man fant fortsatt eksempler på rå, kontant postpunk, men de låtene var i mindretall. De fleste sporene strakk seg mot kunstrock, med ambiente og progressive  anslag av mørk ulykke.

The Sky’s Gone Out åpnet med en røff versjon av Brian Enos Third Uncle. Third Uncle var opprinnelig å finne på Enos andre soloalbum, Taking Tiger Mountain (By Strategy).  Påvirkningen fra Enos tidlige album var tydelig hos Bauhaus. Bauhaus og Eno hadde den bastante rockmusikken med popsensibilitet og en euforisk bruk av elektronikk og nesten sjokkerende høyre- og venstre-svinger i materialet til felles. Bauhaus gjorde Third Uncle til en renskåren, skarp og hardtslående rocklåt, som både nikket med hatten til inspirasjonskildene og knytter trådene tilbake til gruppas tidligere album, og da særlig debuten In The Flat Field.

Third Uncle var en av få rocklåter på The Sky’s Gone Out. In The Night var i samme musikalske landskap, bare enda mørkere og skarpere, og mer enn noe annet en takk for sist til goth-oppkomlingene, som ga ut plater av svært variabel kvalitet. På In The Night satte de skapet på plass, med en melodisterk låt som kunne skremme sminken av enhver gothposør. Også den singelutgitte Spirit endte med en utblåsning, uten at den hektet helt. Versjonen på albumet var en nyinnspilling da gruppa ikke var fornøyd med miksen på singelversjonen.

Kraftige rocklåter til tross, de største høydepunktene var å finne i det øvrige materialet. Det aller største var kanskje Swing The Heartache, en insisterende, doomy låt med slamrende trommer og massive mengder atonalt gitarspill, under en hysterisk Murphy. Et mesterverk av lumre, skumle stemninger av lei kjærlighet. Silent Hedges var ikke stort dårligere, der den roterte sakte mot solen på et nett av akustiske gitarer og saktmodig oppbygging av galskap. Den akustiske vibben ble tatt helt ut i balladen All We Ever Wanted Was Everything, som bygde på akustisk bass og kassegitar, under en rolig og undrende Murphy, som så vidt orket å holde det gående. Vakkert.

Den tredelte The Three Shadows må også gis plass. Første del var en instrumental, ambient vandring, som ledet opp til den sløye valsen i del to, der Murphy nok en gang gjorde en storveis innsats. Valsetakten fyrte opp den tredje delen, som var langt mer aggressiv og over på kun halvannet minutt. The Three Shadows var ambisiøs og vellykket.

Albumet ble avsluttet med Exquisite Corpse, hvor Bauhaus blandet psykedeliske baklengsgitarer, dub, pianopop, reggae og galskap til et forvirrende hele, som pekte frem mot oppfølgeren Burning From The Inside, albumet som skulle bli det avsluttende kapitelet i den første delen av historien om Bauhaus.

Med førsteopplaget til The Sky’s Gone Out fulgte det med et livealbum, under tittelen Press The Eject And Give Me The Tape., hvor Bauhaus viste seg frem som et storveis orkester fra scenen.

Press The Eject var ikke et album for stereofreaks. Kvaliteten på opptakene var tidvis så som så, men lyden kledde de rå og røffe versjonene av Bauhaus i full flukt. Opptakene stammet fra 1981 og 1982, og var tatt opp i London (Old Vic og Hammersmith Palais) og Liverpool (Royal Court Theatre).

Bauhaus var som sagt i storform, og var underholdende å lytte til, selv om man selvsagt mistet det teatralske aspektet da man kun hadde lyden å forholde seg til. Gruppa raste gjennom fete versjoner av sine mest kjente låter. Særlig var Bela Lugosi Dead framifrå, det samme var Kick In The Eye og In The Flat Field. Liveplata dokumenterte at gruppa var et velspillende og samspilt band, langt over de fleste av sine skranglete kolleger på gothscenen.

Særlig artig var det at de gjorde en versjon av John Cales Rose Garden Funeral Of Sores, som opprinnelig var å finne på baksiden av hans singel Mercenaries (Ready For War). Den passet Bauhaus utmerket, og jeg tror gruppa hadde passet bra som backingband for Cale på det tidlige åttitall. Det hadde jaggu vært noe.

Rating The Sky’s Gone Out: 8/10

Rating Press The Eject And Give Me The Tape: 7/10