Badfinger – Badfinger (Warner Brothers LP, 1974)

1) I Miss You; 2) Shine On; 3) Love Is Easy; 4) Song For A Lost Friend; 5) Why Don’t We Talk?; 6) Island; 7) Mat­ted Spam; 8) Where Do We Go From Here?; 9) My Heart Goes Out; 10) Lonely You; 11) Give It Up; 12) Andy Norris

Rett etter at Badfinger hadde spilt inn Ass, satte de i gang med sitt første album for Warner. Gruppa og Chris Thomas hadde knapt pause før de gjøv løs. Hastverket kunne de «takke» manageren for, som hadde lovet Warner et nytt album hver sjette måned (!). Innspillingene foregikk i London sommeren og høsten 1973.

«Badfinger» bar preg av hastverket. Som på forgjengeren Ass var det en mangel på  virkelig store øyeblikk, som kunne løftet plata opp over det alminnelig lyttervennlige. Badfinger holdt seg til sitt vante uttrykk, der de lett tilgjengelige sangene ble pakket inn i folkpop, klassisk rock og softrock, i tradisjonen etter The Beatles og andre forbilder fra sekstitallet. På «Badfinger» fremstod de en smule gammelmodige. Glamrock, kunstrock, prog og andre kontemporære uttrykk hadde parkert gruppa i en krok. Det var dessverre lett å forstå hvorfor gruppa sakket akterut. Det manglet sting i utrykket deres.  Både Ass og «Badfinger» manglet karakter.

Med så pass press på produksjon av nye låter var det også uunngåelig at kvaliteten falt en smule. Og var det noe Badfinger arrangementer, sang og musisering tålte dårlig så var det middels låtmateriale. Heldigvis var Pete Ham tilbake som hovedkomponist denne gangen, med fem sanger, mot kun to på Ass. Ham var den klart sterkeste låtskriveren i Badfinger, og gruppa var helt avhengig av han for å få tilstrekkelig løft. Dessverre var sangene denne gangen ikke helt på nivå med det han leverte på No Dice og Straight Up, selv om han leverte flere gode ting. Best var Lonely You, en typisk Hamsk uptempo-ballade med sterk melodi og klassisk rock-arrangement. Shine On var heller ikke borte, der den hyggelige og optimistiske teksten var pakket inn lystig folkpop. Song For A Lost Friend var den siste av hans bidrag som holdt godt nivå, en typisk powerpop sang, med nikk til McCartney. Balladen I Miss You var unektelig vakker, men den festet seg ikke og var over før man fikk registrert noe som helst av opplevelse. Han var helt fortapt i den mislykkede funklåta Matted Spam; kritthvitt funk – og det var ingen positiv betegnelse i denne sammenheng.

Tom Evans gjorde brukbart fra seg på sine to egenskrevne låter. Where Do We Go var et høydepunkt med fin melodi og et stilig elektrisk piano, selv om et meningsløst calypsoparty på tampen ødela en smule. Why Don’t We Talk var også over snittet, med et uvanlig arrangement og et sterkt refreng.

Trommeslager Gibbins My Heart Goes Out var bedre enn hans katastrofale bidrag på forgjengeren, men klarte likevel ikke å heve seg over det alminnelige, et søtt arrangement til tross.

Joey Mollands fire bidrag la seg i et tradisjonelt rocklandskap, uten at noen hevet seg over det ordinære. Hvorfor Love Is Easy ble sluppet på singel i UK er vanskelig å forstå. Det måtte da ha vært bedre med ett av Evans eller Hams bidrag? Best av Mollands forsøk var den rappe rockeren Andy Norris, som det var litt driv i, uten at man måtte holde på hatten av den grunn.

Badfinger sank som en stein da den kom ut i februar 1974. Det var ikke rart, hensyntatt kalamitetene med Ass. To halvgode album samtidig var neppe den beste markedsføringsstrategien. I etter på klokskapens lys burde de to middelmådige platene vært destillert ned til ett album.

Da kunne verden kanskje sett annerledes ut for Badfinger.

Rating: 6,5/10