Aerosmith – Music Form Another Dimension! (Columbia cd, 2012)

1) LUV XXX; 2) Oh Yeah; 3) Beautiful; 4) Tell Me; 5) Out Go The Lights; 6) Legendary Child; 7) What Could Have Been Love; 8) Street Jesus; 9) Can’t Stop Loving You; 10) Lover Alot; 11) We All Fall Down; 12) Freedom Fighter; 13) Closer; 14) Something; 15) Another Last Goodbye; 16*) Up On A Mountain; 17*) Oasis In The Night; 18*) Sunny Side Of Love

Albumet som til slutt ble utgitt under navnet Music From Another Dimension! i 2012, hadde en lang og vond fødsel. Aerosmiths år mellom 2004 og 2012 var en lidelseshistorie, med helseproblemer, krangling, avbrutte innspillinger og rykter om hvorvidt Steven Tyler fortsatt var vokalist i gruppa.

Mot slutten av 2007 gikk Aerosmith i studio for å spille inn et nytt album. Innspillingene ble stadig vekk avbrutt av turnevirksomhet, helseproblemer og arbeid med Guitar Hero: Aerosmith. I 2009 gikk ryktene igjen om et nytt album, og gruppa uttalte at Brendan O’Brien skulle produsere. Det ble dessverre aldri noe av. O’Brien kunne gitt Aerosmith den rette lyden og innstillingen, han hadde gjort fine ting med alle fra Bruce Springsteen, Pearl Jam og The Black Crowes til King’s X og Mastodon. I stedet for en produktiv prosess ble det krangling om Tylers deltagelse som dommer i American Idol (som irriterte Joe Perry grenseløst) og diskusjoner om Tyler hadde helse til å fortsette som vokalist, etter både hals-operasjoner, dårlige knær og mere til. Rocken krevde sitt!

På Honkin ‘On ‘Bobo hadde gruppa tatt opp igjen samarbeidet med Jack Douglas, og han var med også denne gangen. Dermed var det mulig å ha visse forhåpninger,  Douglas hadde tross alt produsert klassikerne fra syttitallet. Så skjedde ikke, her produserte han sammen med Frederiksen, Perry og Tyler – og dermed var alt ved det gamle, problematiske. På låtskriversiden var selvfølgelig hele batteriet av kjipinger med; Dianne Warren, Desmond Child, Marti Frederiksen, Jim Vallance og Russ Irwin.

Music From  Another Dimension! var på mange vis Just Push Play, part 2. Selv om det var elleve år mellom de to platene var de støpt over samme lest; en blanding av cheesy ballader og corporate rock. Det var svært få gode låter å finne, lite riff å feste seg ved og på toppen en produksjon som bråkte feil vis. Det var anstrengt, stivt, digitalt og utrolig lite dynamisk. Det hele kom mot deg som et kalkulert, langstrakt og kjedelig brøl. Lyden var sammenpresset, trang og monoton.

Steven Tyler hadde i alle år klart å holde stemmeprakten inntakt, tusenvis av konserter og et hardt liv til tross. På Musc From Another Dimension! kom han for første gang litt til kort. Han sang fortsatt brukbart, men det var ikke samme spenst og rekkevidde i gapet hans. Det samme var tilfelle med Joe Perry, som vel aldri var noe mer enn en habil vokalist, men på de to sporene han sang her var det jammen ikke mye stemmeprakt igjen. Han gryntet seg bluesete gjennom Freedom Fighter og Something. Begge var lagt mot slutten av albumet, som forøvrig var alt for langt med sin 1 time og 8 minutter.

Perry og de andres irritasjon over Tylers deltagelse som dommer i American Idol kan ikke ha stukket altfor dypt, for tidligere Idol-vinner Carrie Underwood var med på duett en av balladene. Can’t t Stop Loving You var like ille og klisjefylt som de øvrige balladene.

Rocklåtene var litt bedre, men stort sett ikke mye å rope hurra for de heller. Tylers mildt sviktende stemmeprakt var her og der støttet av kvinnelige korister, noe som ga en viss grit til uttrykket. Da det manglet gode melodier og minneverdige riff, og tekstene fortsatt  handlet om tenåringsex, selv om gutta var i bestefaralder, ble det hele rett ut forstyrrende.

Rating: 2/10