Anthrax – Live: The Island Years (Megaforce/Island cd, 1994)

1) N.F.L.; 2) A.I.R.; 3) Parasite; 4) Keep It In The Family; 5) Caught In A Mosh; 6) Indians; 7) Antisocial; 8) Bring The Noise; 9) I Am The Law; 10) Metal Thrashing Mad; 11) In My World; 12) Now It’s Dark

Det obligatoriske livealbumet lot vente på seg fra Anthrax, men etter ti år med plateutgivelser var det klart for Live: The Island Years. Plata kom ut etter at gruppa hadde signert for Elektra, og var Islands/Megaforces måte å suge ut litt ekstra cash av trofaste fans. Anthrax hadde jo blitt et så stort navn etter hvert. Live: The Island Years ble utgitt uten at gruppa var involvert. En kjip liten takk for sist overfor gruppa med andre ord.

Opptakene stammet fra Irvine Meadows i California høsten 1991 (de åtte første sporene) og en konsert for radiostasjonen WSOU i januar 1992. Opptakene fra Irvine Meadows hadde også blitt utgitt på VHS tidligere, under navnet Live Noize. Slik sett fremstod Live: The Island Years som litt stusselig og sammenrasket. Fansen hadde fortjent mer. Det må da ha vært mer spennende – og ikke minst uutgitt – materiale tilgjengelig fra de ti første årene i Anthrax karriere, en periode med intens turnering.

Opptakene stammet fra perioden før John Bush overtok som vokalist. Alt materialet ble sunget av Joey Belladonna, som vel var førstevalget for de fleste av gruppas fans. Belladonna sang på gruppas mest klassiske album, og utvalget på Live: The Island Years var det lite å utsette på. Det var plass til klassikere som Caught In A Mosh, I Am The Law og N. F.L. Bring The Noise, «duetten» med Public Enemy var selvsagt med, i tillegg til mange av de vanlige traverne i konsertsett fra disse årene.

Det låt svært likt det Anthrax man var vant til fra plate. Det var lite ekstravagant over begivenhetene; det var det solide, men kanskje ikke så oppfinnsomme bandet man kjente fra platene. Så kan man velge om det skal kalles arbeidersjarm eller smått uelegant. Anthrax var en arbeidshest, også fra scenekanten. Konsertversjonene skilte seg lite fra studioplatenes versjoner. Det gjorde at albumet kjentes litt overflødig. Det ble en konstatering av at gruppa kunne levere fra scenen, uten at begeistringen stod i taket.

Dessverre var lyden middels. Det låt ubalansert, der særlig trommene hadde en underlig, boksete lyd. Bassen var mer eller mindre fraværende og vokalen kunne også tjent på bedre opptak. Det gjorde lyttingen slitsom og tidvis irriterende. Det skal bråke tungt og fett av et band som Anthrax, ikke puslete og smårøtent. Live: The Island Years endte opp som en tapt mulighet. Det hadde vært fint å hatt en mer gjennomarbeidet samling liveopptak fra bandets første ti år.

Rating: 5,5/10