The Beta Band – Hot Shots II (Regal cd, 2001)

1) Squares; 2) Al Sharp; 3) Human Being; 4) Gone; 5) Dragon; 6) Broke; 7) Quiet; 8) Alleged; 9) Life; 10) Eclipse

Selv om medlemmene sikkert aldri vil innrømme det, var det nok et behov for å slikke sårene etter «The Beta Band». Og da tenker jeg både på innspillingsprosessen, kritikken som fulgte og den slemme omtalen av eget plateselskap. Uansett tok de seg en liten pause, før det samlet seg igjen og spilte inn Hot Shots II.

Hot Shots II ble utgitt sommeren 2001. Albumet ble en suksess både hos kritikerne og det store publikum. Albumet II gikk til 13. plass i UK. Slett ikke verst for en såpass uortodoks gjeng. Det skjedde da også kanskje på halen av den tiden hvor noe slikt var mulig? Å se for seg denne gjengen i nærheten av toppen på en hitliste i vår tid er absurd usannsynlig.

Hot Shots II var en mer samlet og stringent affære enn forgjengeren. Gruppa hentet inn Colin Emmanuel for å hjelpe med produksjonen. Han hadde bedre styring og innflytelse på gruppa enn det den mer navngjetne Chris Allison hadde på «The Beta Band». Emmanuel og gruppa sørget for at Hot Shots II ble gjennomarbeidet og stemningsfull.

De fleste låtene luntet avgårde i relativt rolig tempo, med en rimelig minimalistisk produksjon. Det var lite viltre sprell og sær instrumentbruk på Hot Shots II. Likevel var det signifikante rytmespor som gikk under låtene på det meste av plata. Det skapte spenning til uttrykket, og brøt opp Steve Masons lavmælte og tilnærmet resiterende vokal. Albumet hadde også en streng økonomi, med ti låter unnagjort på førtifem minutter. Ingen spor strakk seg lenger enn drøyt seks minutter. Det bidro til at oppmerksomheten ble holdt oppe hele veien.

Plata var mer eller mindre fri for meningsløse utglidninger. De tunge psykedeliske eksperimentene fra tidligere utgivelser var ikke savnet. The Beta Band hadde kommet opp med låter som bet seg fast i buksebeinet. Riktignok trengte plata noen runder i spilleren før den festet seg, men man hørte allerede fra første lytt at det var tiltrekkende og varig musikk på gang.

De sterke låtene, den tilbakelente produksjonen og Beta Bands særegne stil skapte et stykke svært vellykket kunstpop. Musikken stod gjerne og dirrer i tørr luft, og beveget seg i svært liten grad – annet enn via loops som durte og gikk der bak. Den minimalistiske tilnærmingen ga sangene plass. Det var modig gjort, og artister med mindre særpreg og karakter ville kjørt et slikt konsept i grøfta.

Samtlige av platas ti låter holdt høy klasse, og Hot Shots II bør nytes som den helheten den vitterlig er. Samtidig var det noen store høydepunkter å finne. Åpneren Squares var en klassiker. Den inneholdt et sample fra Daydream, som opprinnelig var en hit for den belgiske gruppa Wallace Collections i 1969. De igjen hadde stjålet melodien fra Pjotr Tsjajkovskijs musikk til balletten Svanesjøen. De av oss som har levd en stund husker melodien fra NRKs promotering av fjellvettreglene på syttitallet. Uansett var det en uforlignelig låt Beta Band hostet opp her, sørgmodig og melankolsk satt den stemningen for albumet.

Et annet høydepunkt var den psykedeliske poplåten Human Being, der Mason sang over platas mest ekspansive arrangement; her svevde både strykere, piano og trompet over vannene – sammen med de alltid tilstedeværende rytmene.

Til slutt må den triste balladen Gone nevnes. Gone var gruppas vakreste og kanskje såreste øyeblikk, der den steg mot lytteren på lav puls, med kun bass, piano og sang. Et uvanlig smakfullt vokalarrangement løftet den til himmels.

Rating: 8/10