Bauhaus – Burning From The Inside (Beggars Banquet LP, 1983)

1) She’s In Parties; 2) Antonin Artaud; 3) Wasp; 4) King Volcano; 5) Who Killed Mr. Moonlight; 6) Slice Of Life; 7) Honeymoon Croon; 8) Kingdom’s Coming; 9) Burning From The Inside; 10) Hope

Om ikke verden lå for Bauhaus føtter ved inngangen til 1983, hadde gruppa skaffet seg et stort navn i indiekretser og en brukbar kommersiell suksess. De hadde også sluppet unna den verste backlashen for gothbølgen, som etter hvert ble slaktet av mange kritikere. Særlig var NME nådeløse. Melody Maker og Sounds var litt mer positive, og Bauhaus hadde vist at de hadde mer kreativitet og musikalske evner enn de aller fleste av de andre gruppene i samme lei, og hadde dermed fortsatt en viss goodwill hos de mer oppegående kritikerne.

Gode utsikter til tross, en uke før utgivelsen av Burning From The Inside ble Bauhaus oppløst. Den overraskende beskjeden ble gitt ved avslutning av det som skulle bli deres siste konsert på mange år, 5. juli på Hammersmith Palais i London.

I opptakten til innspillingen av Burning From The Inside ble vokalist Peter Murphy syk, med lungebetennelse av den alvorlige sorten. Hans bidrag i innspillingene ble derfor sterkt redusert, og det medført at Daniel Ash og David J. sang på flere spor. Man kan si mye pent både Ash og David J., men de var ikke vokalister på nivå med den teatralske og hypnotiske Murphy. Nå skulle riktignok de to få vokalen til å fungere fint i de bandene de gikk videre med etter Bauhaus oppløsning, først Tones On Tail og deretter Love & Rockets, men satt opp mot Murphy, og i typisk «Bauhaus-musikk» som på Burning From The Inside, blir det ikke så overbevisende. Det hindret ikke at Burning From The Inside var et brukbart album. Det var noen store høydepunkter å finne, og gruppa hadde videreutviklet sound og stil ytterligere. Burning From The Inside kunne blitt deres beste album, om Murphy hadde vært i form til å bidra for fullt.

Åpningssporet She’s In Parties var en av Bauhaus beste låter noensinne. Her tok de i bruk dub til det fulle, noe de såvidt hadde fiklet med tidligere. She’s In Parties var dypt psykedelisk goth, med storveis refreng og et herlig stikk. De siste to minuttene tok dubelementene over fullstendig, og det hele gikk inn for landing dypt inne i et bad av blybass, synth, baklengsgitar og generelt utflippet stemning. She’s In Parties er et glemt høydepunkt i åttitallsrocken.

Stort dårligere var ikke det nesten ti minutter lange tittelsporet. Burning From The Inside var en slepende vals over tribale trommer, Murphy i dypet og gitarvreng. Et flott stykke musikk, hvor postpunk, goth, protopunk og glam gikk opp i et større hele.  Albumet inneholdt også et par rene postpunk rocklåter, og både Antonin Artaud og Honeymoon Croon fungerte greit, med Murphy i front, men uten at de himmelstormende nivåene ble nådd. Da var balladen Who Killed Mr. Moonlight bedre, en melodisterk og samtidig stillestående vandring i Mr. Moonlights verden. Og hvem tok egentlig livet av mannen?

Før innspillingen av Burning From The Inside hadde Daniel Ash allerede startet sideprosjektet Tones On Tail, sammen med Bauhaus kollega Kevin Haskins og Glenn Campling.  Tones on Tail ga ut ett album i 1984, Pop, og det var mulig å høre at de delene av Burning From The Inside som Murphy ikke deltok på ledet vei til  Tones On Tail. Dèt var et sound preget av akustiske gitarer, piano og samsang dypt i lydbildet; mykere, mindre elektrisk og intenst enn Bauhaus med Peter Murphy. Slett ikke verst, men mindre sjelsettende. Låter som King Volcano, Slice Of Life, Hope og Kingdom Coming fra Burning From The Inside havnet i dette terrenget, og ble mindre interessante, sett opp mot det øvrige materialet.  Ash og Haskins-brødrene skulle lykkes bedre med denne type låter og sound på platene med Love & Rockets, bandet de etablerte i 1985 og som fikk oppsiktsvekkende stor suksess i USA.

Rating: 7/10