Badfinger – Wish You Were Here (Warner LP, 1974)

1) Just A Chance; 2) You’re So Fine; 3) Got To Get Out Of Here; 4) Know One Knows; 5) Dennis; 6) In The Meantime/Some Other Time; 7) Love Time; 8) King Of The Load (T); 9) Meanwhile Back At The Ranch/Should I Smoke

Selv om Badfingers platesalg hadde en fallende kurve, hadde de fortsatt stor nok fanbase til å dra på turne i USA, noe de gjorde etter utgivelsen av sitt selvtitulerte femte album. Etter endt turne gikk de i gang med innspilling av enda en ny plate. Det hadde vært planer om et livealbum, men opptakene var ikke gode nok til for utgivelse. Denne gangen ble innspillingene gjennomført i Colorado, USA i Caribou Ranch Studios. Chris Thomas produserte for tredje gang på rad, og gruppas besetning var den samme.

Wish You Were Here var en “return to form” for Badfinger, etter to halvslappe album. Lykken skulle likevel ikke smile til gruppa. Wish You Were Here ble trukket fra markedet syv uker etter utgivelsen, på grunn av krangel om rettigheter mellom Badfingers manager Stan Polley og Warner Brothers. Warner hadde forstått at Polley hadde lurt unna penger som tilhørte Badfinger og plateselskapet. Polley nektet å informere om hvor pengene befant seg. Midt oppe i disse kranglene hadde Polley sendt gruppa i studio for å starte innspillingene av enda et nytt album. Disse innspillingene ble ikke utgitt før i 2000, under navnet Head First.

Problemer og uflaks til tross, Wish You Were Here fortjener å huskes og nytes som et godt powerpop/poprock album. Plata hadde gjennomgående sprekere låtmateriale enn på lenge og produksjonen hadde løft over seg. Også denne gangen bidro alle fire med låtskriving, men til forskjell fra tidligere var det ikke bare Pete Ham som hadde gullkorn å by på.

Wish You Were Here var langt fra nyskapende og var kanskje det mest «typiske» Badfinger-albumet av dem alle. Dèt var nok ikke det hippeste man kunne drive med i 1974, men det var flere av sangene her som kunne gitt brukbar kommersiell uttelling, om plata hadde fått en reel sjanse i markedet.

Tradisjonelt til tross, plata hadde en nyvinning for Badfinger, om man kan kalle to medleyer det. Side 2 på plata ble dominert av In The Meantime/Some Other Time og Meanwhile Back At The Ranch/Should I Smoke, hvor særlig sistnevnte var et stort høydepunkt, både på Wish You Were Here og i Badfingers produksjon totalt sett. Meanwhile Back At The Ranch/Should I Smoke flettet sammen Hams klassiske pop (Meanwhile), med Mollands rock & roll (I Should I Smoke); mer sving og eleganse enn dette var det aldri over gruppa. Dèt bidro også Average White Horns til, der blåserne fra Average White Band satte ekstra fyr på det hele. Så bidro medleyene selvsagt til enda flere sammenligninger med The Beatles, og denne gangen gikk tankene til Abbey Roads lange medley.

In The Meantime/Some Other Time var heller ikke verst, der Gibbins smått psykedeliske ballade ble koblet med Mollands Some Other Time. Molland var som vanlig mer rett på drivende i sin komposisjon, men det passet fint også her. Slik ble det to medleyene store høydepunkter på plata.

De øvrige syv sangene var erketypisk Badfinger, men med en finesse i komposisjon, fremførelse og produksjon som man måtte tilbake til Straight Up for å finne maken til, med mulig unntak for to spor på side 2; både Mollands ballade Love Time og Evans litt daffe King Of The Load var på det jevne.

Av de fem låtene på side 1 var tre komponert av Pete Ham; åpningssporet Just A Change var powerpop av beste merke. Know One Knows var klassisk sekstitallspop, kanskje ikke spesielt spennende, men godt utført håndverk, og med en liten spiss på tampen, der Mika Kato resiterte noen linjer på japansk. Dennis var også klassisk pop, der Ham lot pianoet drive frem en McCartney-inspirert låt.

Også trommeslager Gibbins hadde en låt på side 1, og med hans bidrag til medleyen på side 2 og You’re So Fine, hadde han gjort klare fremskritt som låtskriver, etter bidrag under pari på Ass og «Badfinger». You’re So Fine var rett frem hyggelig folkpop, med fin harmonisang. Molands Got To Get Out Of Here var en lettere psykedelisk ballade med flak av keyboards og drømmende, skyfri stemning – en av Mollards aller beste sanger.

Etter alle problemene med tilbaketrekking av albumet, pengeproblemer og krangling med manageren, fikk Pete Ham nok. Han sa takk for seg, men lot seg så raskt overtale til å komme tilbake. Da det hele ramlet sammen etter innspillingene av det nevnte uutgitte albumet, ble det imidlertid for mye for ham. Han tok livet sitt i april 1975, bare 27 år gammel. Det var en tragedie, og verden mistet en stor låtskriver og artist, som hadde hatt mye å by på i mange år fremover.

I mai 1975 terminerte Warner Brothers kontrakten med Badfinger, som deretter gikk i oppløsning. Men de skulle komme tilbake.

Rating: 8/10