At The Gates – The Red in The Sky Is Ours (Peaceville cd, 1992)

1) The Red in the Sky Is Ours/The Season to Come, 2) Kingdom Gone; 3) Through Gardens of Grief; 4) Within; 5) Windows; 6) Claws of Laughter Dead; 7) Neverwhere; 8) The ScaR; 9) Night Comes, Blood Black; 10) City of Screaming Statues

Gøteborggruppa At The Gates ble stiftet i 1990, på ruinene av det smått legendariske proto-deathmetal bandet Grotesque, som aldri kom lenger enn til tre demoer og en sagnnomsust EP (1990).  At The Gates bestod innledningsvis av Tomas Lindberg (vokal), Alf Svensson (gitar), Anders Björler (gitar), Jonas Björler (bass) og Adrian Erlandsson (trommer). Gruppa rakk en EP og fire  album før de gikk i oppløsing i 1996. Elleve år senere gjorde At The Gates comeback med noen konserter, og etter en del turnering i de påfølgende årene var de tilbake for fullt med et nytt album i 2014.  Da hadde At The Gates oppnådd status som et legendarisk death metalband, basert på de formidable utgivelsene fra årene 1991 til 1996.

At The Gates var svært sentrale i utviklingen av melodisk death metal. Den karakteristikken kan være vanskelig å forstå for den utrente metallytter, men det er ikke tvil om at At The Gates innførte melodiøse elementer, uvanlige teksturer og storstilte ambisjoner i death metal. De hadde også en vokalist Thomas Lindberg som virkelig sang, uten å gi slipp på utagerende villskap i sine gutturale brøl. Han skilte seg ut fra de gryntene «cockiemonsterene» som ofte dukket opp i death metal.

Debut-Epen viste at gruppa hadde noe stort på gang. Fire hamrende blylodd av noen låter, med tydelige melodiske anslag, uten at det gikk på bekostning av energi eller opplevdes som noen form for kompromiss. At The Gates skapte, sammen med noen andre, en ny musikkstil, som skulle inspirere endeløse rekker av unge musikere. At The Gates skilte seg tydelig fra sine brødre i Stockholm; band som Dismember og Entombed var tyngre og mer rett på – også de med åpenbare musikalske kvaliteter selvsagt, bare annerledes.

Gruppa fikk raskt kontrakt med plateselskapet Peaceville i England og havnet i kredibelt selskap sammen med blant andre » The Peaceville Three» (My Dying Bride, Anathema og Paradise Lost). De var i gang med innspillingen av debutalbumet The Red In The Sky Is Ours kun ett år etter at de kom sammen som gruppe.

I ettertid har gruppa beklaget seg over produksjonen på debutalbumet. Den ble produsert av Hans Hall, en kar ingen har hørt noe fra hverken før eller siden. Særlig gitarlyden fikk sitt pass påskrevet, og ble betegnet som veik og tam. Det er mulig gruppa hadde et poeng, men produksjonen hadde også sine klare kvaliteter, og skapte et undrende, mystisk bakteppe for de ti låtene, uten at det låt for forsiktig: The Red In The Sky Is Ours rev godt, særlig på høyt volum.

De ti låtene holdt seg godt i deathmetalverden, med en endeløs rekke riff i hektisk tempo, men hadde også mer esoteriske inspirasjoner. Det mest åpenbare var innslagene av folkemusikk, gjennom Jesper Jarolds fiolin på The Season to Come, Through Gardens Of Grief og Within. Det stoppet imidlertid ikke der, og nærlytting avslørte spor av prog rock, klassisk heavy ala Judas Priest og tidlig black metal. En salig miks, der gruppa samtidig aldri mistet fotfestet i tung, fet death metal.

The Red In The Sky Is Ours var forbløffende jevn og innholdsrik. Når lytteren kom bak det umiddelbare rabalderet, var det mye på dukke ned i på hvert eneste spor.

Det blir vanskelig å trekke frem enkeltspor på et så jevnt album. Det greieste er kanskje å la den avsluttende City Of Screaming Statues representerte helheten, med en jazzinspirert bass, slamrende d-beat, en skrikesyngende Lindberg og et formidabelt tvillingrifforama.

The Red In The Sky Is Ours var et stykke inviterende ekstremmetal av sjeldent kaliber.

Rating: 8,5/10