Badfinger – Airwaves (Elektra LP, 1979)

1) Airwaves; 2) Look Out California; 3) Lost Inside Your Love; 4) Love Is Gonna Come At Last; 5) Sympathy; 6) The Winner; 7) The Dreamer; 8) Come Down Hard; 9) Sail Away

Livet etter Badfinger ble ikke enkelt for Joey Molland og Tom Evans. Trommeslager Gibbins livnærte seg greit som sessionsmusiker. Han var også medlem i den Man-relaterte gruppa Flying Aces, uten at det resulterte i noen plateutgivelser. Evans var med i The Dodgers en kort periode, før han ble kastet ut. Han rakk kun å være med på noen singler. Deretter overlevde han på strøjobber og taxikjøring. Litt av et fall for den tidligere popstjernen. Joey Mollland ga ut ett album sammen med Mark Clarke (Colosseum) og Jerry Shirley (Humble Pie), under navnet Natural Gas, uten at det skjedde noe kommersielt sett. Etter dette stuntet var også Molland ute av musikkbransjen, og endte opp som håndverker i Los Angeles. Han fikk etter hvert en henvendelse fra gitarist Joe Tansin og trommeslager Kenny Harck. Mollard fikk med sin gamle kompis Tom Evans og vips var Badfinger gjenoppstått. Etter sigende var det gruppas plateselskap Elektra som synes det var en god ide å bruke dèt navnet.

«Nye» Badfinger spilte inn Airwaves i Los Angeles, i løpet av høsten 1978. Plata ble produsert av David Malloy, en gitarist og produsent med navn som hadde Eddie Rabbitt, Reba McEntire, Tim McGraw, Kenny Rogers og Tanya Tucker på klientlisten. Det var ikke akkurat cutting edge powerpop som var hans sterke side altså.

Trommeslager Harck ble kastet ut tidlig under innspillingene, og Molland, Evans og Tansin fullførte innspillingene ved hjelp av diverse studiomusikere. Verdt å merke seg var at pianist og keyboardist Nicky Hopkins spilte på tre spor. Hopkins, som døde kun 50 år gammel i 1994, er en legende i britisk rock, med oppdrag for blant andre The Rolling Stones, The Who og The Kinks.

Det var lite av Hopkins klienters genialitet å spore på Airwaves. Badfingers syvende studioalbum inneholdt veltilpasset pop av tiden, fritt for skarpe kanter og dessverre også fri for de virkelig gode sangene. Evans og Molland skrev tre hver og èn sammen. Tansin skrev de to siste. Savnet av Pete Hams låtskriverklo var stort. Tansins to bidrag var ikke i nærheten av hva det var lov å forvente på et Badfingeralbum. Både Sympathy og The Winner var sjelløs poprock med forsiktig discobeat, i et forsøksvis nabolag til Fleetwood Mac cirka Rumours, men totalt uten Macs evne til å skape magi.

Mollard og Evans klart seg bedre, men også der i gården var det magert. Mollards Love Is Gonna Come At Last var en skamløs popsang, med så ualminnelig trivielle løsninger at det ble skummelt. Han rettet opp noe av inntrykket med nesten-hard rocken i Come Down Hard, som sendte tankene tilbake til hans låter på Ass. Det tredje bidraget var den anonyme balladen The Dreamer, som hadde anslag i refrenget, men som ikke maktet å heve seg over det gjennomsnittlige.

Evans Look Out California var gampete boogierock, et solid gjesp.  Balladen Lost Inside Your Love var bedre. Den hadde hverken melodi- eller arrangementsmessig gjort seg bort på et av de bedre Badfingeralbumene. Også den melankolske balladen Sail Away stod seg, selv om teksten var en stabel klisjeer.

Airwaves gjorde ikke stort ut av seg. Plata gikk til 125. plass i USA, og singelen Lost In Love krabbet opp til 69. plass.

Rating; 5/10