Anthrax – Volume 8: The Threat Is Real (Ignition cd, 1998)

1) Crush; 2) Catharsis; 3) Inside Out; 4) Piss ‘N’ Vinegar; 5) 604; 6) Toast To The Extras; 7) Born Again Idiot; 8) Killing Box; 9) Harms Way; 10) Hog Tied; 11) Big Fat; 12) Cupajoe; 13) Alpha Male; 14) Stealing From A Thief

Anthrax periode på Elektra Records ble kort. Det ærverdige plateselskapet forstod åpenbart ikke hvordan de skulle få kommersielt liv i gruppa, og dét er det lett å ha sympati for, med utgangspunkt i den svake Stomp 242. Anthrax på sin side anklaget plateselskapet for slett promotering, noe de sikkert hadde rett i, selv om jeg ikke tror det fantes det plateselskapet i verden som kunne fått nevnte album til å ta av kommersielt.

Gruppa fant seg et nytt hjem på Ingnition Records, og i 1998 var det klart for nok et nytt Anthrax album. De fortsatte med samme besetning som sist, fortsatt uten en gitarist som «fast» medlem. Gitartekniker Paul Crook måtte nøye seg med rollen som gjestegitarist, slik han var det på gruppas konserter.

Denne gangen produserte Anthrax selv. Det var et klokt trekk, etter den lydmessige katastrofen The Butcher Bros. påførte forgjengeren. Lydbildet var et av de mest forsonende trekkende ved Volume 8: The Threat Is Real. Det låt bedre denne gangen, og det å slippe den grøtete, ramme lyden fra sist var et pluss i seg selv. Dessverre var ikke en produksjonsmessig forbedring nok til å redde Volume 8 fra fortapelsen. Gruppa slet åpenbart med identitet og musikalske valg, i en periode hvor den tradisjonelle thrash-metallen  lå med brukket rygg, både kommersielt og kunstnerisk. På Volume 8 forsøkte Anthrax det meste, nærmest for å se om noe festet seg. Her var aggressiv industrirock, grunge, alternativ metal, groove metal ala Pantera, noen ballader og sågar et forsøk på country. All musikken var skrevet av Charlie Benante, og Scott Ian hadde som vanlig ansvar for tekstene, denne gangen sammen med vokalist John Bush. Det var selvsagt ingen ting i veien med stilmessig variasjon, men det ble noe motivløst over Volume 8. Det var ingen samlende tanke å spore, og sangene hadde ikke annet til felles en at de ikke maktet å feste seg, selv etter flere lyttinger. Det låt formålsløst og trettende. At gruppa banket i vei i kjent aggressiv stil hjalp svært lite, heller tvert i mot. Den energiske innsatsen virket mest av alt masete og bortkastet.

Den lydmessige forbedringen og noen brukbare riff gjorde likevel at helhetsinntrykket ble noe bedre enn forgjengerens. Åpningssporet Crush dro godt i vei, og hadde en bærende melodi som gjorde at lytteren skvatt litt i stolen. Born Again Idiot og Killing Box hadde også noe ved seg, og selv om ingen av de nådde opp blant Anthrax beste sanger, løftet de Volume 8 en smule.

Den kommersielle utforbakken fortsatte for Anthrax. Plata nådde kun 118. plass i USA.

Rating: 5/10