The Byrds – Mr. Tambourine Man (Columbia LP, 1965)

1) Mr. Tambourine Man; 2) I’ll Feel A Whole Lot Better; 3) Spanish Harlem Incident; 4) You Won’t Have To Cry; 5) Here Without You; 6) The Bells Of Rhymney; 7) All I Really Want To Do; 8) I Knew I’d Want You; 9) It’s No Use; 10) Don’t Doubt Yourself, Babe; 11) Chimes Of Freedom; 12) We’ll Meet Again

The Byrds var et av rockens mest innflytelsesrike band. I løpet av noen få år var gruppa sentral i utviklingen av både folkrock, psykedelia og countryrock. Flere sentrale musikere skulle passere gjennom The Byrds rekker i løpet av gruppas karriere, som varte fra 1964 til 1973. Roger McGuinn var alltid med, som den stillfarne, men egenrådige lederen. McGuinn skulle gå videre fra The Byrds, med både prosjekter sammen med andre musikere og ikke minst en solokarriere. McGuinn var på ingen måte alene i The Byrds. Navn som Chris Hillman, David Crosby, Gene Clark, Clarence White og Gram Parsons står skrevet med gullskrift i populærmusikkens historie, og de var alle på et eller annet tidspunkt sentrale i The Byrds.

The Byrds slapp sitt første album i juni 1965. På Mr. Tambourine Man bestod gruppa av Jim (Roger) McGuinn, Gene Clark, David Crosby – alle tre gitar og sang, Chris Hillman på bass og Michael Clarke på trommer. Clarke ble tatt med mer eller mindre på grunn av sitt utseende og sin suverene Beatles-sveis. Chris Hillman kom fra country- og bluegrassmusikken. Disse to ble invitert inn i gruppa som McGuinn, Clark og Crosby hadde startet, etter at de tre hadde spilt sammen som trio. De spilte ofte på The Troubadour i Los Angeles, klubben som var helt sentral i folkmusikken på vestkysten i 1963 og 1964. Både Gene Clark, David Crosby og Roger McGuinn hadde bakgrunn fra folk, og da de slo seg sammen forstod de at de hadde noe unikt å by på. De sang strålende sammen.

To begivenheter skulle bli svært viktige for de unge musikerne. For det først fikk de en manager som hadde tro på dem i Jim Dickinson. Det andre og vel så viktige var The Beatles. Alle fikk positivt sjokk av å høre The Fab Four i 1964. The Beatles hadde ofte folk og viser i bunnen av de tidlige sangene sine, og tilførte en enorm energi, melodiøsitet og sangglede. Da Gene Clark hørte She Loves You på en jukebox, spilte han etter sigende låten på repeat 40 ganger!

Gruppa tok navnet The Jet Set, før de endret det til det tidstypiske The Beefeaters. De fikk spille inn èn single for Elektra Records, som hadde konsentrert som om folk og blues, men som skjønte at det var nye ting i emning. Singelen med Please Let Me Love You og Don’t Be Long ble sluppet i oktober 1964, men gjorde ingenting ut av seg kommersielt. Likevel fikk gruppa en kontrakt med Columbia i november 1964, gjennom Dickinsons kontakter.

I løpet av 1964 hadde gruppa, som nå hadde funnet sitt endelige navn The Byrds, utviklet en særegen stil, et sted mellom folk, pop og rock. De var på sporet av noe epokegjørende, og den forløsende faktoren skulle bli en uutgitt sang av Bob Dylan. Manager Dickinson hadde fått kloa i en demoinnspilling av Mr. Tambourine Man, en sang Bobby ennå ikke hadde utgitt. The Byrds gjorde en innspilling med full bandbesetning, og Dylan ble invitert til å høre gruppas versjon. Han var svært entusiastisk, og dette må sies å være et viktig øyeblikk i rockhistorien; The Byrds «skapte» folkrocken og Dylan fikk kanskje ideer i hodet om å gå elektrisk.

12. april 1965 ble The Byrds debutsingel sluppet. A-siden var Mr. Tambourine Man. På baksiden fant man I Knew I’d Want You, skrevet av Gene Clark. Gene Clark var den første virkelig «modne» låtskriveren i bandet. Det var kun McGuinn som faktisk spilte på singelen. Produsent Terry Melcher valgte å benytte studiomusikere fra det legendariske Wrecking Crew miljøet i Los Angeles. Dermed ble det størrelser som Hal Blaine (trommer), Larry Knechtel (bass), Jerry Cole (gitar)og Leon Russell (elektrisk piano) som faktisk spilte på Mr. Tambourne Man. Gene Clark og David Crosby måtte nøye seg med å synge sammen med McGuinn. Hillman og Clarke var ikke med overhodet. Dette var ikke en uvanlig i datidens popmusikk, da det var om å gjøre å få produkt på tape så raskt som mulig og mest effektivt å bruke studiomusikere.

Om medlemmene var med eller ikke; Mr. Tambourine Man var en epokegjørende innspilling, som gikk til førsteplass i USA og UK. Kombinasjonen av Dylans låt, The Byrds sang og vokalharmonier, rytmeseksjons sløye gyng og ikke minst McGuinns 12-strengers Rickenbacker gitar, skapte magi og rockehistorie. Rickenbackeren var et resultat av McGuinns Beatlesoppheng. Han ville ha samme gitar som The Beatles hadde i A Hard Day’s Night-filmen. Også teksten til Dylan var spesiell; en så abstrakt tekst var ikke vanlig i rock og pop, og skulle inspirere mange til å synge om annet enn jenter, gutter og kjærlighet – ikke minst de fire fra Liverpool.

Singelen ble fulgt opp med The Byrds debutalbum, selvsagt oppkalt etter hitsingelen,  som kom ut i juni 1965. Albumet ble spilt inn i Columbia Studio i løpet av vinter og tidlig vår i 1965, med Terry Melcher som produsent. Melcher, som var sønn av Doris Day, skulle produsere The Byrds to første album. Han var kun 23 år gammel da han var med på å definere et nytt rocksound.

Albumet fortsatte i linjene fra singelen. Av platas 12 spor var syv coverversjoner. Gruppa lente seg tungt på Bob Dylan, og gjorde fire av hans sanger, Spanish Harlem Incident, All I Really Want To Do og Chimes Of Freedom, i tillegg til tittelsporet. Det var kanskje vel mange, men The Byrds gjorde ikke skam på noen av dem, der de ble satt opp med «fulle» arrangementer i klassisk folkrockstil, med ringlende (jingle-jangle) gitarer, slepent komp og herlig sang og kor.

The Bells Of Rhymey ble opprinnelig spilt inn av Pete Seeger i 1958. McGuinn hadde blitt oppmerksom på sangen da han jobbet som arrangør på Judy Collins tredje album. The Byrds skapte liv i den triste sangen, med sine gitarer og sine harmonier. Det samme gjorde de med Vera Lynns gamle sviske We’ll Meet Again, som hun opprinnelig spilte inn i 1939, og som ble en viktig sang for de allierte under annen verdens krig.

The Byrds gjorde også en versjon av sangerinnen og låtskriveren Jackie DeShannons Don’t Doubt Yourself, Babe. Her blandet de både en liten dose country og noen dråper garasjerock (gitarsoloen!) i miksen, og nok en gang tok de fantastiske harmoniene tak i lytteren.

Det var fem originale komposisjoner på Mr. Tambourine Man, samtlige skrevet av Gene Clark. Han fikk riktignok hjelp av McGuinn på to, men Clark var den virkelige låtskriveren i The Byrds på de to første albumene. Han kom opp med flere utrolig sterke sanger, sanger som har en sentral plass i rockhistorien. I’ll Feel A Whole Lot Better ble template for utallige gitarband de neste femti årene, enten det dreide seg om samtidige, syttitalls helter som Big Star og Flamin Groovies eller sågar om R.E.M. og The Paisley Underground på åttitallett. Den var et jublende smykke av en sang, der låtens livsbejaende løft stod i grell kontrast til teksten, hvor protagonisten egentlig er fornøyd med at kjæresten forlater han.

You Don’t Have To Cry var ikke like sterk (hva er vel det?), men holdt mer enn god nok standard med sin fengende melodi. Here Without You derimot, for en sang! En melankolsk vise med et uendelig trist drag, som stod i perfekt kontrast til den fengende melodien og fremføringen.

Både Here Without You og I Knew I’d Want You var blant de tidligste sangene The Byrds jobbet med, tilbake i 1964. Begge hadde en sjelden sårbarhet og tristesse over seg, som var tilnærmet unik i popverden den gangen. Her var vi langt unna ren hjerte/smerte, som var forlatt for noe langt mer, tja, dyptfølt og oppriktig; en ekte melankoli. Dèt kan ha sammenheng med den grublende og sårbare Gene Clarks personlighet, en personlighet som ikke alltid skulle gjøre livet hans enkelt.

Det siste originalbidraget var den rockende It’s No Use, som lå nærmere versjonen av Jackie DeShannon-sangen. I det moduset var ikke The Byrds like unike, selv om det fortsatt var deilig lytting.

Også albumet Mr. Tambourine Man ble en hit, med topp 10 plasseringer i både USA og UK.

Mr. Tambourine Man var et banebrytende album, og selv om plata kanskje ikke var helt perfekt, står den igjen som en svært viktig utgivelse i rockhistorien.

Rating: 10/10