Anthrax – Music Of Mass Destruction (Sanctuary cd, 2004)

1) What Doesn’t Die; 2) Got The Time; 3) Caught In A Mosh; 4) Safe Home; 5) Room For One More; 6) Antisocial; 7) Nobody Knows Anything; 8) Fueled; 9) Inside Out; 10) Refuse To Be Denied; 11) I Am The Law; 12) Only

Anhrax andre livealbum var en kombinert cd og dvd utgivelse, der dvden hadde fire spor mer enn cden. Opptakene stammet fra 5. og 6. desember 2003, i det som hørtes ut som to svette kvelder i Chicago Metro.

Besetningen var den samme som på studioalbumet fra året før. Det betød at John Bush var vokalist, nykommeren Rob Caggiano var på plass på gitar, og at veteranene Scott Ian, Frank Bello og Charlie Benante var med fortsatt, på henholdsvis rytmegitar, bass og trommer.

Låtutvalget var som forventet, med klassikere som Caught In A Mosh, Safe Home, Antisocial og I Am The Law. Stemningen var upåklagelig, der fansen responderte godt på et inspirert Anthrax. Likevel klarte ikke Music Of Mass Destruction å overbevise denne lytteren om at gruppa var et stort liveband i 2003. Det var noe grått over det hele, en følelse av slitere som leverte varene med stor innsats, uten at graden av finesse stod i stil. Plata manglet spenningen og det uforutsigbare som kunne løftet Music Of Mass Destruction ut over det alminnelige. Resultatet ble aldri mer enn en hederlig gjennomkjøring for fansen.

Jevnt over var studioversjonene å foretrekke. Så er det kanskje ikke til å unngå at det som måtte være av finesser fra studiofiling forsvant da det store metalbrølet skulle leveres fra scenen? Det skal likevel tillegges at nykomlingen Rob Caggiano gjorde godt fra seg på gitar, og det var lite å si på rytmeseksjonen isolert sett, men summen av delene ble merkelig lav. Det var snodig, særlig hensyntatt at låtutvalget slett ikke var det verste.

Kommunikasjonen med publikum mellom sangene var ikke sofistikert, for å si det pent. Det var ikke opplevelsen av intelligent opprør som slo en da Bush remjet om frihet i innledningen til Refuse To Be Denied. Det ble flatt og nesten uutholdelig naivt. Ellers ble det mye rumlende klisjetønner da det ene Rock out! Fuck! You’re Great! erstattet det neste i et forrykende tempo.  Bush var i det hele tatt ikke verdens største frontmann, han var mer av en arbeidshest, en sliter som kjempet seg frem og for så vidt vant til slutt, men så mye mer var det virkelig heller ikke. Ikke dermed sagt at stemmen ikke holdt fra scenen, han sang helt greit, uten at det blir storveis stemning hos undertegnede.

Mot slutten av 2004 fulgte Anthrax opp med The Greater Of Two Evils, hvor en lang rekke av gruppas klassiskere ble spilt inn på nytt live i studio, med John Bush på vokal. Temmelig meningsløst, og et merkelig valg. Det er mulig de hadde blitt inspirert av bysbarna Blue Oyster Cult, som gjorde det samme ti år tidligere. Like etter dette sluttet bassist Bello, og i 2005 forsvant John Bush ut, etter at gruppa hadde annonsert at besetningen fra Among The Living skulle gjenforenes.

Rating: 5/10