The Byrds – Fifth Dimension (Columbia LP, 1966)

1) 5D (Fifth Dimension); 2) Wild Mountain Thyme; 3) Mr. Spaceman; 4) I See You; 5) What’s Happening; 6) I Come And Stand At Every Door; 7) Eight Miles High; 8) Hey Joe; 9) Captain Soul; 10) John Riley; 11) 2-4-2 Fox Trot (The Lear Jet Song)

Med Fifth Dimension forlot The Byrds den rene folkrocken, og sparket opp dørene til andre musikalske rom. Resultatet var et album som hadde plass til psykedelia, jazzinfluenser, countryrock, ragarock og selvsagt folkrock. Med andre ord alle sjangerne The Byrds skulle innom i løpet av karrieren. Fifth Dimension var et banebrytende album ikke bare for omgivelsene, men også for gruppa selv og dens indre liv.

Det var et endret The Byrds som spilte inn Fifth Dimension de fem første månedene i 1966, i Columbia Studios i Hollwood. Gene Clark hadde forlatt gruppa. Hans sterkt utviklede flyskrekk var nok den viktigste årsaken til at han forsvant. Han ble heller ikke pent behandlet av McGuinn og Crosby, der han endte opp midt på slagmarken mellom de to sterke personlighetenes kamp om ledelse og hegemoni i The Byrds. Dermed var det slutt på Clarks suverene, romantiske ballader. Dèt ville vært et savn for ethvert band, så også The Byrds. Så bidro Clarks avskjed til av de andre måtte vise seg frem som komponister, og både McGuinn og Crosby tok den utfordringen på strak arm.

Terry Melchier var ute som produsent. Han ble erstattet med Allen Stanton, en Columbia-ansatt, som var langt eldre enn musikerne i bandet. Stanton nøyde seg stort sett med å styre det tekniske på plass, og var mest tekniker og arrangør, mens gruppa mer eller mindre produserte selv. Det var sikkert med på å gi plata et smått usammenhengende preg, der The Byrds veltet seg i nye impulser og musikalske løsninger, som det variasjonen til tross kom særdeles mye fet musikk ut av.

Det aller største øyeblikket på Fifth Dimension var Eight Miles High, The Byrds definitive låt og en av de største markørene i rockens utvikling i 1966, eller hvilket som helst år for den saks skyld. Eight Miles High ble spilt inn første gang i desember 1965, i RCA Studios, mens Gene Clark fortsatt var med. Sangen ble skrevet av Clark, McGuinn og Crosby i felleskap. Gruppa måtte imidlertid spille den inn på nytt i 1966, da Columbia ikke ville gi ut en sang som var spilt inn i et annet plateselskaps studio, og på det tidspunktet var Clark ute. Den utrolige, psykedeliske klassikeren tok opp i seg McGuinns inspirasjon fra John Coltrane og Ravi Shankar, og endte opp som et herlig, nyskapende stykke ragarock, med The Byrds elegante harmonier og sans for den gode melodi. En av rockens største klassikere og et av de beste eksemplene på hva psykedelia kunne være, intet mindre. Teksten ble lest som en hyllest til dop, men McGuinn har alltid påstått at teksten faktisk handlet om en flytur. «Luftig» var det uansett.

Det var ingen Bob Dylan-sanger å finne på Fifth Dimension, men det var likevel plass til fire coverlåter. Gruppa arrangerte de gamle britiske folketonene Wild Mountain Thyme og John Riley på elegant vis. Det var på disse to sangene det var lettest å trekke linjene tilbake til de foregående albumene. Særlig Wild Mountain Thyme var praktfull, med et eksepsjonelt strykerarrangement av Allen Stanton.

Mindre vellykket var versjonen av Billy Roberts Hey Joe, som gruppa ikke fikk tak på. Sunget av Crosby, som lenge hadde ønsket å spille inn sangen, ble resultatet høyst middels. The Byrds utgave nådde for eksempel ikke Jimi Hendrix versjon til knærne, og endte opp som det svakeste øyeblikket på Fifth Dimension.

Nâzım Hikmets tonsetting av Rans poem dikt Kız Çocuğu (The Girl Child), en ung pikes bønn for fred ti år etter at hun omkom i Hiroshimabombingen ble gjort av flere artister, og The Byrds versjon, med navnet I Come And Stand At Every Door var sterk og vakker folkrock.

Roger McGuinn og David Crosby svingte seg som låtskrivere på Fifth Dimension, og dermed var to av rockhistoriens mest særpregede musikere virkelig på vei til å utvikle egen identitet også som komponister. Sammen skrev de I See You, med klare drag av ragarock og psykedelia, i all sin sving og mystikk. Og hvordan de sang sammen!

McGuinn skrev tre sanger alene. Tittelsporet, som som vanlig åpnet plata, var forankret i folkrock, men var likevel noe mer, både i tekst og arrangement. En varig melodi med tekst inspirert av Einstein (!) og kultforfatteren Don Landis. Resultatet var smul, vakker psykedelia.

McGuinns oppheng i fly, romfart og tilleggende herligheter fikk sine utslag i Mr. Spaceman og 2-4-2 Fox Trot (The Lear Jet Song).  Mr. Spaceman var tidlig countryrock, med tekst om aliens på besøk på vår klode. 2-4-2 Fox Trot (The Lear Jet Song) var en hyllest til det å fly, med en kombinasjon av chanting av refrenget, elektroniske effekter og opptak av prat fra cockpit. Nyskapende var det, om ikke spesielt vellykket i sin monotoni.

David Crosby var med på å skrive Eight Miles High og I See You. I tillegg skrev han den tidlige hippiehymnen What’s Happening?!?! alene. Det var en vakker sang, med hans melankolske røst i et sjeldent «mykt» øyeblikk fra tøffingen Crosby. Arrangementet var inspirert av indiske toner, og ble nok et eksempel på hvordan østlige influenser tok tak i populærmusikken på sekstitallet, denne gangen på svært vellykket vis.

Det var også plass til en instrumental på Fifth Dimension. Jamen med den herlige tittelen Captain Soul ble drevet frem av bassist Hillman, som virkelig stod frem som musiker på albumet, og gitarene til McGuinn og Crosby. Den var grei til jam å være, uten å løfte seg over det jevne.

Fifth Dimension var ujevn, men først og fremst full av nyskapende og varig musikk, som det fortsatt er flott å lytte til, over femti år etter utgivelsen.

Rating: 9/10