Bauhaus – Go Away White (Cooking Vinyl/Bauhaus Music cd, 2008)

1) Too Much 21st Century; 2) Adrenalin; 3) Undone; 4) International Bullet Proof Talent; 5) Endless Summer Of The Damned; 6) Saved; 7) Mirror Remains; 8) Black Stone Heart; 9) The Dog’s A Vapour; 10) Zikir

Etter turneen i 1998 var det stille fra Bauhaus frem til 2005, da gruppa gjenoppstod igjen. Denne gangen for å spille på Coachella Festivalen i Calfornia. Dette førte med seg en stor turne, som begynte i USA høsten 2005 og ble avsluttet i Europa ut på vinteren 2006.

Konsertene ga åpenbart mersmak, og i 2006 gikk gruppa i studio i California, og spilte inn et nytt album. Det hele var ferdig innspilt i  løpet av drøye to uker. Bauhaus spilte fysisk sammen, satset på første opptak og lot det stå til. Go Away White ble utgitt i mars 2008.

Go Away White ble en overraskende vital plate. Originalbesetningen var på plass og de fire var fortsatt i stand til å skape mørk, men samtidig fengende rockmusikk. Go Away White var en videreføring av ideer og løsninger fra tidligere album, men var samtidig preget av fornyelse og en slørete, melankolsk og majestetisk modning.

Dommedagsvokalen til Peter Murphy var i god behold, ja kanskje sterkere enn noensinne, der den svevde over begivenhetene. Samtidig var naturlig nok energien mer avdempet, men det kledde uttrykket. Bauhaus lyktes med å skape et velkomment album, som både bød på gode musikalske minner og et relevant stykke rockmusikk av 2000-tallet. Og dèt var overraskende, tatt i betraktning de utallige gamle heltene som opp gjennom rockhistorien hadde forsøkt seg på sene comeback, med lite mer enn trivielle resultat.

Go Away White ble produsert av gruppa selv, og lydbilde var ikke langt unna tidligere bravader. Det kledde samspillet mellom vokalist Murphy og resten av gjengen. Særlig gitarspillet til Daniel Ash var en perfekt motklang til vokalen. Samtidig var låtene på albumet noe mer kontante og konforme enn tidligere, mer direkte forankret i  rocktradisjon ala Bowie cirka Scary Monsters og Iggy Pops Berlin-album. Så skal det legges til at de nevnte forbildene også oppsummerte retningen bandmedlemmenes post Bauhaus prosjekter hadde beveget seg i, med blant annet Love & Rockets og soloalbumene til Peter Murphy, Daniel Ash og David J.

Go Away White inneholdt en blanding av tunge rockere og atmosfæriske låter. I sistnevnte kategori utmerket den boblende, underkjølte Saved seg, der den steg frem på et teppe av elektronikk og synther. Her hørte man også en modning og større dybde i Murphys stemme, og det fungerte formidabelt. Det samme gjorde den avsluttende Zikir, en bagatell av en låt kanskje, men med en stemning av dyp melankoli, pakket inn i atonale gitarer og en resiterende Murphy. Albumets største øyeblikk var den lange, truende The Dog’s A Vapour; en tilbakevending til dystre gothkatedraler og hissig hysteri, som var fraværende på resten av plata.

De rene rocklåtene ble noen ganger litt generiske, men ble reddet av en klar, åpen produksjon og overraskende råskap. Det ga låter som Too Much 21st Century, Adrenalin (særlig den!) og International Bullet Proof Talent herlig driv.

Samarbeidsproblemene som toppet seg under innspillingen av Burning From The Inside tilbake i 1983, dukket etter sigende opp igjen under innspillingen av Go Away White, uten at de involverte har ønsket å utdype det i særlig grad. Uansett medførte det at gruppa nok en gang sa takk for seg, og albumet ble utgitt uten noen turne eller utstrakt promotering.

Rating: 7,5/10