Blossom Toes – If Only For a Moment (Marmalade LP, 1969)

1) Peace Loving Man; 2) Kiss Of Confusion; 3) Listen To The Silence; 4) Love Bomb; 5) Billy Boo The Gunman; 6) Indian Summer; 7) Just Above My Hobby Horse’s Head; 8) Wait A Minute

To år etter debutalbumet var det klart for den andre og siste utgivelsen fra Blossom Toes. Debuten We’re Ever So Clean gjorde ikke noe ut av seg kommersielt sett, og ble fort glemt. Senere skulle den få sin velfortjente plass i hjertene til samlere av britisk psykedelia. Blant annet havnet plata på Record Collectors liste over de 100 essensielle britiske psykedeliautgivelsene.

De gruppa omsider slapp sitt andre album høsten 1969, var de rådende musikalske trendene endret. Den lettbeinte, humørfylte britiske psykedeliaen var borte og rocken hadde gjennomgått en eksplosjonsartet utvikling. Nå var det store konserter, høyt volum og tunge gitarer på den ene siden, og en gryende roots- og singer/songwriterbølge på den andre siden som gjaldt. I dette musikalske landskapet forsøkte Blossom Toes å manøvrere.

Gruppa hadde byttet trommeslager siden sist. Kevin Westlake hadde gått ut. Han ble erstattet av Barry Reeves, etter en kort periode med John «Poli» Palmer bak trommesettet. Palmer spilte kun på et spor på If Only For A Moment. Han ble senere medlem av Family. Det var fortsatt av Jim Cregan og Brian Godding som skrev materialet og sang det aller meste. Bassist Brian Belshaw fikk prøve seg som vokalist på Peace Loving Man og versjonen av Richie Havens Just Above My Hobby Horse’s Head, hvor han bekreftet til fulle at han ikke hadde sangstemme. Makan til breking skal man lete lenge etter, der særlig Havens fine melodi ble kjørt i grøfta, et brukbart arrangement til tross, med gjestespill fra amerikaneren Shawn Phillips på sitar og akustisk gitar. Belshaws innsats på den tunge Peace Loving Man bekreftet kun inntrykket av Blossom Toes var godt utenfor komfortsonen, med en vindskeiv bluesrock av tiden.

Om opplevelsen av å lytte til noen som kastes seg på modernitetens bølger snek seg på under avspilling av We’re Ever So Clean, lot den seg den gang mildne av en morsom og givende lytteropplevelse. Dèt var verre på Blossom Toes andre album, hvor de gjeldende trender med tung bluesbasert rock og en gryende rootsbølge var «the order of the day». Det var stilarter som Blossom Toes slet med å få noe fornuftig ut av. Gruppa var åpenbart inspirert av Cream, Jimi Hendrix og den tyngre delen av amerikansk vestkyst-psykedelia.  Det låt som regel låt stivt og bakpå. Det var langt mellom de minneverdige melodiene, der låtene stavret seg frem på trivielle hardrock- og bluesvendinger. I tillegg var flere av sangene alt for lange, der de hadde sagt det de hadde å si etter noen minutter, men ikke gav seg før de hadde rundet syv minutters.

Heller ikke tekstene fridde seg fra datidens klisjeer, med kritikk av krigerske politikere, skjeve sosiale forhold og ungdommens manglende påvirkning på tingenes tilstand. Det er riktig nok mange «lyrikere» i rocken som ser beskjemmet tilbake på sine lett naivistiske tekster fra denne perioden, men «Peace Loving Man»? «Love Bomb»?

Til platas forsvar skal det sies at produksjonen var ok, og at Cregan og Godding fortsatt var gode vokalister og gitarister. De hadde dessverre bare ikke all verden av materiale å jobbe med. Den snodige Billy Boo The Gunman var brukbar, det skal sies. Her lå Blossom Toes ikke så langt unna det Edgar Broughton Band skulle få skikkelig sving på litt senere.

Blossom Toes ble oppløst i 1970. Jim Cregan etablerte Stud, som ga ut et album på Deram. Han var innom Family på tampen av Leicesterbandets karriere og Roger Chapmans Stretwalkers, før han tok plass i Cockney Rebel. Etter det igjen spilte han med Rod Stewart i flere tiår. Brian Gooding spilte på Keith Tippets prosjektalbum Septober Energy, og senere med Kevin Coyne og Mike Westbrook.

Rating: 5/10