The Byrds – Dr. Byrds & Mr. Hyde (Columbia LP, 1969)

1) This Wheel’s On Fire; 2) Old Blue; 3) Your Gentle Way Of Loving Me; 4) Child Of The Universe; 5) Nashville West; 6) Drug Store Truck Drivin’ Man; 7) King Apathy III; 8) Candy; 9) Bad Night At The Whiskey; 10) Medley: My Back Pages / B. J. Blues / Baby What You Want Me To Do

Da Dr. Byrds & Mr. Hyde traff platebutikkene i mars 1969, hadde The Byrds vært gjennom en svært strevsom periode. Det finnes ikke mange bedre eksempler på en karrieremessig skjærsild enn det gruppa gikk gjennom fra juli 1968 til et stykke ut på høsten. Ikke nok med at Gram Parsons tok cowboyhatten og gikk i juli. Den påfølgende turneen i Sør-Afrika ble en katastrofe, hvor både konserter og pressedekning var ute av kontroll. The Byrds klarte mesterstykket å pådra seg vreden til både anti-apartheid bevegelsen og det etablerte regimes pressekorps. Vel tilbake fra Sør-Afrika forsvant også Chris Hillman ut. Dermed var Roger McGuinn alene tilbake av originalbesetningen. I løpet av et par år hadde han sett Gene Clark, David Crosby, Michael Clarke, Gram Parsons og Chris Hillman forsvinne. Det sa mye om Roger McGuinns tro på seg selv og The Byrds at han gikk videre, med all sin udiskutable cool. At gruppa aldri skulle nå de samme musikalske høydene igjen var så sin sak.

McGuinn fikk med seg gitaristen Clarence White i den nye versjonen av The Byrds. White hadde hatt gjestespill på både Younger Than Yesterday, The Notorioius Byrd Brothers og Sweethearts Of the Rodeo, og var den beste gitaristen The Byrds noensinne skulle ha i sine rekker. Han hadde bakgrunn fra country og mye studioarbeid, i tillegg til gruppa Nashville West. White fikk McGuinn med på å rekruttere bassist John York og trommeslager Gene Parsons. Det betød takk og farvel til Kevin Kelley, som ble gitt skyven til fordel for Parsons.

Den nye besetningen tilbrakte deler av oktober 1968 i studio, og spilte inn ett nytt album, den korrekt titulerte Dr. Byrds & The Mr. Hyde. Ikke nok med at McGuinn hadde et helt nytt lag med seg, også produsenten var ny. Gary Usher, som gruppa hadde samarbeidet så godt med, hadde fått sparken av Columbia på grunn av vel ekstravagant pengebruk i forbindelse med en produksjon. Inn kom Bob Johnston, som blant annet hadde jobbet med Dylan.

Det er godt tenkelig at den kreative og engasjerte Usher hadde fått mer ut av disse innspillingene enn hva den tilbakelente Johnston maktet. For det er ikke tvil om at Dr. Byrds & Mr. Hyde endte opp som en smått sørgelig affære.

Tittelen henspeilte på dualiteten i musikken, der gruppa ikke klarte å bestemme seg for om de skulle spille countryrock eller psykedelisk acidrock. Resultatet ble en miks, med cirka 50-50 i hver musikalske bag. Det var for så vidt ikke et stort problem. Verre var det at låtmaterialet og arrangementene var av svært blandet kvalitet.  I tillegg sang McGuinn alle sangene selv, for første gang på et Byrds-album, etter sigende fordi det var viktig for publikum å forstå at det fortsatt var The Byrds som var på farta. Det var umulig å ikke savne store vokalister som Crosby, Clark, Hillman og Parsons, som alle hadde utfylt McGuinn på eminent vis. De tre nykommerne var ikke av samme vokale kaliber.

The Byrds hadde gjentatte ganger hatt suksess med å hente sanger fra Bob Dylans katalog, og det trikset forsøkte de også denne gangen. Versjonen av This Wheel’s On Fire var sterk, der gruppa kombinerte countrydraget i sangen med tungt gitarattack fra McGuinn og Clarence White. Likevel hadde den ikke den stor nyhetens interesse, da den hadde vært ute i andre versjoner allerede, med henholdsvis The Band og Julie Driscoll. Og The Byrds versjon utmerket seg ikke i forhold til disse to herlige variantene. De plukket også frem My Back Pages igjen, og satte den sammen i et medley med Jimmy Reeds bluesklassiker Baby What Do You Want Me To Do og deres egne lille mellomspill B.J. Blues. Resultatet ble rett og slett mislykket, gampete og kjedelig. Og milevis unna gruppas tidligere oppfinnsomhet og eleganse.

Det var Roger McGuinns selv som tok hovedansvaret for originalmaterialet på plata. Han var med på å komponere fem av de ti sporene. Kvaliteten varierte mer enn vanlig, men det var godbiter å finne for den tålmodige lytter. Child of the Universe ble opprinnelig skrevet til filmen Candy. Undertegnede har alltid hatt sans for dens «kosmiske» blanding av country,  psykedelia og science fiction. Enda bedre var den tunge, mørke Bad Night At The Whiskey, kanskje det musikalsk tyngste øyeblikket i hele Byrdshistorien. Her mikset de en besk, paranoid stemning med seige melodilinjer og hard rock. Et høydepunkt.

Hverken King Apathy III eller Candy (sistnevnte skrevet sammen med John York til filmen av samme navn) holdt tilfredsstillende nivå. King Apathy III var en blek, bluesbasert boogie, uten løft. Candy lå i countrylandskap og låt merkelig uforløst og hastig, en viss sjarm til tross.

Heller ikke det tidligere uutgitte samarbeidet med Gram Parsons i Drug Store Truck Drivin’ Man var mer enn middels. Den lå tett på lyden fra Sweethearts Of the Rodeo, uten å inneha stinget som materialet derfra hadde. Det beste med sangen var teksten, som var en langfinger til publikumet på Grand Ole Opry, som ikke hadde tatt The Byrds vel i mot, og til countryDJ Ralph Emery, som hadde latterlig gjort gruppa på radio. Her fikk han svar på tiltale.

Tradisjonslåten Old Blue hadde The Dillards gjort tidligere, og var for så vidt en hyggelig countrysang, uten at den hadde fortjent plass på noen av de foregående Byrdsalbumene. Da var den vakre Your Gentle Way Of Living Me mye bedre.  Den var skrevet av Gene Parsons tidligere kolleger Gary Paxton og Gib Guilbeau, og var et av høydepunktene på Dr. Byrds & Mr. Hyde.

Dr. Byrds & Mr. Hyde ble en kommersiell katastrofe i USA, med kun 153. plass. I England derimot, ble plata en overraskende stor suksess, med 15. plass som bestenotering.

Rating: 6/10