Banco – Banco (Manticore LP, 1975)

1) Chorale (From Traccia Theme); 2) L’Albero Del Pane; 3) Metamorphosis; 4) Outside; 5) Leave Me Alone; 6) Nothing’s The Same; 7) Traccia II

Banco ble raskt ett populært navn i hjemlandet. Alle deres tre første album nådde topp 10. En viss interesse fra progfans fra andre deler av verden oppnådd gruppa også. Begge deler hadde de til felles med gruppa Premiata Forneria Marconi (PMF). PMF hadde en ganske parallell karriere til Banco på første halvdel av syttitallet, og begge signerte kontrakt med Emerson, Lake & Palmers Manticore etikett.

Først «internasjonale» utgivelse var et selvtitulert album, som ble sluppet i 1975. Gruppa benyttet også anledningen til å forkorte navnet til kun Banco, fra det vel tunge og kompliserte (for utlendinger) Banco del Mutuo Soccorso.

På Banco tok gruppa for seg materiale fra debuten og tredjealbumet, sammen med noe nytt stoff. De spilte inn de gamle låtene på nytt, og sang på engelsk. Andrealbumet Darwin!, selve juvelen i Bancokronen, ble ikke rørt, uvisst av hvilken grunn. Kanskje gruppa anså Darwin! som et sammenhengende verk som ikke egnet seg for oppsplitting?

Det var ikke bare språket som hadde endret seg, det var også endringer i besetningen. Gitarist Rodolfo Maltese hadde erstattet Marcello Todaro, noe som var hørbart.

«Banco» ble spilt inn i Roma og London, og mikset av Martin Rushent. Rushent hadde jobbet med blant andre Gentle Giant, Fleetwood Mac og T. Rex, og skulle senere produsere blant andre Stranglers, Buzzcocks og Human League. Lydbildet på Banco var dominert av keyboards og synthesizere, faktisk i enda større grad enn de allerede keyboardstunge forgjengerne. Den nye gitaristen Rudolfo Maltese tok mindre plass enn det Todaro hadde gjort på på de opprinnelige innspillingene. Det oppussede lydbildet og de polerte teksturene musikken ble pakket inn i kledde gruppas låter godt. Lyden på debutalbumet var bitvis litt spiss og rudimentær, velfortjent klassikerstatus til tross. Låter som Metamorphosis og Outside gjorde seg vel så godt med oppdatert lydbilde. Den lange Metamorphis var like mektig i struktur og oppbygning og enda fetere lytting med mer punch i lydbildet. Outside var «remake» av debutens  rocklåt R.I.P. Også denne fikk et lydmessig og arrangementsmessig løft.

Det kan diskuteres om vokalist DiGiacomo fungerte like godt på engelsk som på italiensk. Uttalen hans var ikke så verst, selv om noe av sjarmen forsvant da det hele ble alminneliggjort ved bruk av engelsk. Det var ikke særlig problematisk på de to nevnte låtene, som begge var dominert av lange instrumentale strekk. Engelsken var litt mindre sjarmerende på Leave Me Alone, en versjon av den henrivende balladen Non Mi Rompete fra tredjealbumet. Der var hans italienske sang langt mer passende. Den dystre, lumre Nothing’s The Same (Dopo…niente è più lo stesso) fra tredjealbumet, fungerte bedre i sin synthtunge prakt. Det samme gjorde avslutningen Traccia II, der den ruslet plata hjem med piano, treblåsere, og etter hvert symfonisk drag – pompøst så det holdt.

Selv om det meste av musikken var hentet fra tidligere innspillinger, var det også gjort plass til to nye spor. Disse var lagt først på albumet. Åpneren Chorale, som riktignok var en omskrivning av Traccia fra debuten, fremstod som et nytt stykke musikk, i symfonisk, oppløftende drakt. Den var et fint oppspill til L’Albero Del Pane, som var det eneste innslaget med italiensk vokal. L’Albero Del Pane var en typisk Banco låt, med dramatikk, temposkift og vokal full av patos. Det var ikke gruppas største øyeblikk, men absolutt verdt å ta med seg.

«Banco» fikk mye kritikk for å være en unødvendig utgivelse, et oppspill til et internasjonalt marked som allerede var i ferd med i svinne hen midt på syttitallet, og en unødvendig tukling med låter som tapte seg i bearbeidet form. Kritikken var unyansert. Nyinnspillingene stod godt på egne bein og var et godt supplement til Bancos «ordinære» studioalbum.

Rating: 7,5/10