Banco – Capolinea (Ricordi LP, 1979) 

1) Non Mi Rompete; 2) Il Ragno; 3) Canto Di Primavera; 4) 750,000 Anni Fa… L’Amore; 5) Capolinea, Pt. 1; 6) Capolinea, Pt. 2; 7) R.I.P.; 8) Garofano Rosso.

Livealbumet Capolinea var et forvarsel på den musikalske elendigheten Banco skulle rote seg opp i på åttitallet, hvor de en gang så mektige ridderne av progresssive italiano undergravde eget navn og rykte, med en serie flaue album med usannsynlig mager popmusikk.

Elendigheten viste så vidt sitt sure tryne på Canto Di Primavera, selv om det verste ble holdt i sjakk på den utgivelsen. På Capolinea fikk de imidlertid den fiffige ideen å oppgradere sine progressive klassikere fra syttitallet, med en gjennomgående rytmisk «forsterkning» – i form av discobeats og fusionfunk. Ikke engang i teorien var det mulig å forestille seg at det skulle bli vellykket, og det ble det da heller ikke. Banco begikk musikalsk helligbrøde mot egen katalog, og resultatet ble elendig.

Det var selvsagt ingenting i veien med musiseringen, Banco var fortsatt gode musikere. Vokalist Di Giacomo var også i fin form, og hadde ingen problemer med å levere også i konsertsammenheng. Opptaket var også av god kvalitet. Så var det heldigvis ikke alle sporene som er like maltraktert, og det var ikke snakk om at alt er omgjort til disco, men det var gjennomgående lagt opp til at det skulle danses til musikken. Det var selvsagt ingenting i veien med å ha ambisjoner om å få folk ut på dansegulvet, men ideen med å sette beats på rendyrket prog var mildt latterlig. Alle gode minner av originalenes vandringer mellom jazz, folk, symfonisk rock og improvisasjoner ble banket flatt under den dunkende beaten. En hver nyanse, stemningsskapende endring og kompositorisk oppbygging forsvant under de primitive rytmearrangementene.

Om man ikke hadde et forhold til Banco før man hørte Capolinea, var det muligens lettere å forholde seg til musikken, for undertegnede som hadde et nært og kjært forhold til gruppas syttitallskatalog ble det smertelig. Det var riktignok ett nytt stykke musikk på plata, uten at det løftet begivenhetene. Det todelte tittelsporet strakk seg til sammen opp mot åtte minutter, med en form for funkrock går mot flinkis fusion, masete og misforstått energisk.

På tidspunktet for utgivelsen av Capolinea forelå det ikke noe offisielt utgitt livealbum fra gruppas storhetstid, og det er mulig at det fikk enkelte til å ta sjansen på makkverket, som ufortjent nok gikk til 28. plass på de italienske listene.

Først i 2005 skulle det komme ut et livealbum fra gruppas velmaktsdager. Da ble cden Seguendo Le Tracce sluppet, med opptak fra 1975. Skal man ha Banco live er det et langt bedre startpunkt.

Rating: 2/10