Bardo Pond –  Bufo Alvarius  (Drunken Fish cd, 1995)

1) Adhesive; 2) Back Porch; 3) On A Side Street; 4) Capillary River; 5) No Time To Waste; 6) Absence; 7) Vent; 8) Amen

Bardo Pond ble stiftet i Philadelphia i 1991, og ble et av de mest toneangivende og nyskapende rockbandene i undergrunnen gjennom hele nittitallet og videre fremover. Gruppa hadde en jevnt god produksjon og viste en forbløffende evne til fornyelse innen for relativt stramme rammer.

Kvintetten som kom sammen i 1991 bestod av brødrene Michael og John Gibbons (begge på gitar), Isobel Sollenberger (sang, fløyte), Clint Takeda (bass) og Joe Culver (trommer, sang). De fire førstnevnte har holdt sammen i hele Bardo Ponds levetid, og tidvis operert med trommeslager og tidvis uten. Navnet hentet de fra den Tibetanske «Book Of The Dead». Bardo er tilstanden mellom død og gjenfødelse, mellom to liv på jorden. En tilstand hvor sjelen er uten fysisk legeme. De kom sammen som et resultat av felles interesse for fri improvisasjon, og brukte i følge Michael Gibbons årevis før de nærmet seg forholdsvis stramme komposisjoner.

Bardu Pond ga ut noen kassetter og demoer før de debuterte skikkelig, med albumet Bufa Alvarius i 1995. Albumtittelen ble hentet fra froskearten av samme navn, som lever i Colorado River, og som utsondrer et hallusinogen. Både navn på gruppa og tittel på debuten sa mye om musikken.

Bardo Pond var et psykedelisk spacerockband. De var langt unna tradisjonell, låtbasert neo-psykedelia; Bardo Pond var ikke opptatt av sanger med vers og refreng. Gruppa skapte unike, dronende og dypt psykedeliske «bevissthetsutvidende» stemninger, der kaskader av gitarer dannet basisen. Gitarer som stort sett var pakket inn i skyer av feedback, på grensen til hvit støy. Gitarene hvilte ofte på aggressiv tromming og dyp, dronende bass. Uttrykket var et kok av hardrock, tidlig Pink Floyd, Hawkwinds mest utflytende øyeblikk, Spacemen 3s kosmiske avantblues, noiserock og den tyngre, støyende enden av shoegaze. Gruppas miks av disse influensene var svært original. Bardo Pond var forankret i undergrunnen, der band som Dead C og Earth kunne ses på som søsken. Bardo Pond var støyende, nådeløst innestengte, med en kompromissløshet som krevde at lytteren brukte tid på deres lo-fi lydkonstruksjoner.

Bardo Pond hadde «et hemmelig våpen» i sanger og fløytist Isobel Sollenberger, som tilførte uttrykket en drømmende, feminin stemning gjennom, sin lyse, vakre røst, som ofte bare fløt med gitarene over enorme strekk av transcenderende lyd. Bardo Pond var en av de mest særegne og originale gruppene som oppstod i forlengelsen av åttitallets amerikanske undergrunnsrock. Bardo Pond var grunnleggende nyskapende med sine hissende, støyende gitardroner. Denne formen har  blitt brukt av utallige band i den nye årtusenet, med forskjellig grad av hell. De var på flere vis søsken av det japanske kollektivet Acid Mothers Temple, selv om disse hadde sin egen form og farge, med større innslag av klassisk rock i bunn av sine lydstormer.

Medlemmene i Bardo Pond, og da særlig brødrene Gibbons, var nysgjerrige musikere, og hadde en lang rekke prosjekter gående ved siden av Bardo Pond. Her er det mye å utforske for den interesserte, der navn som 500 mg (Michael Gibbons solo), Alasehir, Alumbrados  og Hash Jar tempo (sammen med Roy Montgomery) er verdt å undersøke. Det samme gjelder samarbeidsprosjektene med japanske likesinnede, i LSD Pond (sammen med LSD March), Moon Phantoms (sammen med  Suishou No Fune) og ikke minst Acid Guru Pond (sammen med nevnte Acid Mothers Temple).

Åpningssporet Adhesive satte standard og stemning for Bufo Alvarius, med dundrende trommer, kjellerdyp bass og lag på lag av støyende, feedback-glaserte gitarer. Adhesive var; det var en opplevelse av tre inn i noe som hadde pågått lenge, en titt inn i en lukket verden, en del av en uendelig jam. Stemningen skiftet skarpt på neste spor. Back Porch holdt riktignok på gitarformene, men her var det seig, rockblues som gjaldt, med hakkende perkusjon og fjern vokal fra Sollenberger. Kaotisk og vakkert.

Etter den forsiktige On A Side Street viste den aggressive, stive Capillary River frem det muskuløse Bardo Pond, med stein vokal fra trommeslager Joe Culver dypt i miksen. På No Time To Waste  var Sollenberger i front igjen, på platas mest kaotiske og hissende spor; et sjeldent høyt tempo til Bardo Pond å være, med ugjennomtrengelige skurrende gitarer, bass og trommer, skapende vakum rundt hennes vokal. Absence tok det hele ned, der influenser fra britisk folk rock kunne anes i den slentrende, slurende rockgrøten, under Sollenbergers duse og samtidig tilstedeværende vokal.

Den fire minutter lange støysonden Vent var mer eller mindre en innledning til Bufo Alvarius store høydepunkt og kulminasjon; den tredve minutter lange Amen. En døsig gitar- og bassmeditasjon, som kun utviklet seg over en og samme linje. Amen, som passende nok ble innledet og avsluttet med kirkeklokker, eksisterte kun, og opererte i sin egen fremmedgjorte verden, uten perkusjon, der skurrende gitarer aldri slapp taket og bassen kun duppet i et feedbackglasert terreng. Sollenberger var å finne i dypet, som en tvilling til gitarene. Amen var spacerock for det nye årtusenet.

Rating: 8,5/10