Brainticket – Cottonwoodhill (Hallelujah/Bellaphon LP, 1971)

1) Black Sand; 2) Places of Light; 3) Brainticket, Pt. 1; 4) Brainticket, Pt. 1: Conclusion, 5) Brainticket Pt. 2

Da belgieren Joel Vandroogenbroeck døde i desember 2019, 81 år gammel, var det slutt på en lang og innholdsrik karriere. Vandeoogenbroeck hadde en lang rekke utgivelser bak seg. Som soloartist ga han ut mer enn 20 album, med library music, filmmusikk, new age og elektronisk musikk. Hans viktigste musikalske arv er imidlertid hans arbeider med gruppa Brainticket.

Joel Vandroogenbroeck startet musikkarrieren med å studere klassisk piano, men ble etter hvert mer interessert i jazz. Han spilte i diverse jazzorkester opp gjennom sekstitallet, før han fattet interesse for den nye bølgen av krautrockband. Amon Duul II, Tangerine Dream, Can og andre snudde opp ned på undergrunnsmusikken i Vest-Tyskland og landene rundt.  Vandroogenbroeck ble inspirert til gi seg hen til psykedeliske eksperimenter, og fant en gjeng likesinnede, som sammen kalte seg Brainticket.

Brainticket ble ofte karakterisert som et krautrockband. Det var kun passe korrekt. Hoevdmann Vandroogenbroeck var belgier, og noe av en nomade. Han oppholdt seg riktignok en del i det sørlige Tyskland, men var også tidvis bosatt i Belgia, Sveits og fra 1984 i Mexico. Men i ånd var Brainticket krautrock så god som noen; kosmisk utflytende, eksperimentelle og dypt psykedeliske som de var.

Brainticket debuterte med klassikeren Cottonwoodhilll i 1971. På den epokegjørende innspillingen bestod Brainticket av Joel Vandroogenbroeck (orgel, keyboards, fløyte, vokal), Ron Bryar (gitar), Werner Frolich (bass), Hellmuth Kolbe (keyboards, lydeffekter, produksjon), Wolfgang Paap (tabla),  Cosimo Lampis (trommer) og sist men ikke minst Dawn Muir (vokal).

Omslaget på Cottonwoodhill viste et kaotisk, amatørmessig bilde av en hylende kvinne med åpen hjerne inne i en slags tornado, fortrinnsvis en psykedelisk tripp-tornado. Omslaget og innercover var krydret med utsagn som «Only listen to this once a day. Your brain might be destroyed” og «Listen to the first recording of this LSD/hashish/fixy/jointy sound. See the hallucinations of reality rise out of the groove. Join in …you’ve got your brainticket now! Hallelujah!”. Disse proklamasjonene irriterte etter sigende Vandroogenbroeck grenseløst, noe som kan forstås. Så var de elleville “groovy” utsagnene likevel forbløffende presise i beskrivelsen av det musikalske innholdet. For Cottonwoodhill er noe av det mest psykedeliske og bevissthetsutvidende som noen gang er utgitt på plate.

Cottonwoodhill bestod av to kortere spor og den lange, tredelte suiten Brainticket, som tok opp halve side 1 og hele side 2. Side 1 åpnet med den fire minutter lange Black Sand, som banket i vei på en ekstremt funky beat, der jazzy krautrock ble mikset med tung psykedelia, en smule fusion og grisete funk. Det låt omtrent som om en gjeng steine, hvite ungdommer fra det europeiske fastlandet forsøkte seg på filmmusikk ala Shaft. Den påfølgende Places Of Light var en smule mildere, med Vandroogenbroecks fløyte som soloinstrument over et fusionbeat, som sakte men sikkert økte temperaturen, med heftig bass og rytmespill under orgelbrus. Etter hvert dukket også Dawn Muirs erkebritiske vokal opp, der den sobre, vakre stemmen stemte i med ren hippiesvada.

Ingen av de to åpningssporene forberedte imidlertid lytteren på det tre delte monsteret som var Brainticket. Delt inn i Part 1, Part 1 Conclusion og Part 2, med en samlet spilletid på 26 minutter, var dette en hinsides psykedelisk utblåsning. Et heftig, repeterende orgeltema badet i fuzz, hamret på gjennom så godt hele stykket, og ble teppebombet med diverse lydeffekter av biler i høy fart, knusing av glass, spesialeffekter og ikke minst Dawn Muirs stemme.

Muirs hysteriske vokal resiterte en LSD-tripp, med alle mulige stadier av paranoia, bliss, opp- og nedturer. Hun vekslet mellom totalt kaotisk aggresjon, stille hvisking og dyp frykt. Muirs vokal fikk hvile i lange, instrumentale strekk, hvor lydkollasjer vandret inn og ut, mens orgelet og tablas dundret og gikk. Det var singulært, og en milepæl innen psykedelisk rock. Det låt ekstraordinært sært og fengslende samtidig, og var hypnotiserende i sin insisterende minimalisme.

At Brainticket var en del av den legendariske listen som fulgte med den første Nurse With Wound-listen var ingen overraskelse, og den passet svært godt inn i det esoteriske selskapet, blant alle artistene Steven Stapleton og vennene snuste seg frem til i sin utrettelige jakt på undergrunnsmusikk på syttitallet. Senere skulle Nurse With Wound sample “Brainticket Part 1” på 12” Brained By Falling Masonry.

Rating: 9,5/10